Skapte en egen rock 'n' roll-tilværelse

At Bruce Springsteen og Mick Jagger få timer etter hans død tvitret at den aller største rockeren nå var gått bort, sier litt om betydningen han har hatt for hundretusener. Det eneste som kunne ødelagt rock 'n' roll-myten rundt Charles Edward Anderson, bedre kjent som Chuck Berry, var at han ikke døde ung og ble et vakkert lik, men ble funnet livløs i sitt eget hjem lørdag kveld, 90 år gammel.

LES MER: Little Steven ser gnisten i øynene til unge musikere

Lo med ham.

Samtidig var dette typisk Chuck Berry, siden regler og forestillinger, inkludert rock 'n' roll-myter, om hvordan ting bør være, alltid var stikk i strid med hele hans vesen. Da Øystein Sunde i fjor høst brukte Chuck Berry-låten «Johnny B. Goode» som utgangspunkt for en lattervekkende beskrivelse av folk på aldershjem, må vi huske at den samme låten for opphavsmannen helt til det siste var en påminnelse om gutten som aldri lærte å lese og skrive, men derimot kunne spille gitaren sin som en ringende bjelle. For ham selv holdt nettopp dét i lange baner.

Ingen som elsket populærmusikk lo av Chuck Berry, de lo med ham: En utsøkt musikalsk dyktighet ble på konsertene hans alltid kombinert med et bredt smil, himling med øynene, og «duck walk» (se bildet) langs scenekanten (som senere ble rappet av Angus Young i AC/DC).

Da Berry høsten 2013 spilte på Sentrum Scene i Oslo, var landets ledende gitarister på plass for å se og lære. Når det i år kommer et splitter nytt album, er det uten hovedpersonens tilstedeværelse. Han døde akkurat litt for tidlig, med de spisse, svarte skoene på.

LES MER: Forsvinner rocken fordi så få har behov for opprør?

Fengende boogie-riff.

Chuck Berrys «Roll Over Beethoven» var ikke den aller første rock 'n' roll-låten, da den kom ut i 1956. Bill Haley hadde året i forveien fått suksess med «Rock Around The Clock», mens Elvis allerede i 1954 hadde sjokkert verden med «That's All Right (Mama)». Der Haley var en litt overvektig og godslig fyr, var Elvis en gudbenådet sanger og entertainer med sex-appeal, men ingen stor musiker – og han var hele karrieren prisgitt andres låter. Chuck Berry skrev sangene sine selv, han omdefinerte rock 'n' roll-begrepet ved å tilføre kraftfulle og utrolig fengende boogie-riff. Fordi gitarsoloene hans fulgte akkordene i barregrepene, kunne alle tre-greps-amatører spille låtene hans. Sånn sett var han den første punkrocker også. På «Johnny B. Good» (som kom i 1957) hadde han for alvor skrudd til sitt eget musikalske mesterverk.

I forordet til Chuck Berry-bokboksen Rock 'n' roll music (Bear Familiy, 2014) skriver Paul McCartney at «Sweet Little Sixteen», «Rock 'n' Roll Music», «Maybellene» og «Memphis Tennessee», traff ham og resten av The Beatles som et lynnedslag. John Lennon blir sitert på: «If you tried to give rock and roll another name, you might call it Chuck Berry».

LES MER: Norges største pop-håp trenger troen og menigheten

Poet.

McCartney kaller også Berry «en av de største poetene Amerika har fostret». Slik musikken hans, med en blanding av blues, soul, rhythm and blues og country, gikk opp i en høyere enhetlig enkelhet, var også tekstene så enkle og svettedryppende hverdagslige at de for mange unge på 1950-tallet ble et oppgjør med både et autoritetsstyrt samfunn og dem selv. Chuck Berry så dem, de som lærere og foreldre ofte hadde oversett fordi de brøt med normalen. Berry var en gave til alle ADHD-ungdommer, før diagnosen ble kjent. Atten år gammel ble han arrestert og dømt for væpnet ran, men han reiste seg for å skrive hverdagspoesi om sitt turbulente liv.

I likhet med Bob Dylan, skrev Chuck Berry poetiske sangtekster lenge før noen våget å kalle pop og rocke-tekster for poesi. Han satte en annerledes poetisk standard, utenfor de lærdes sirkler. Som gitarriffene, var setningene korte, presise og ment for hele kroppen.

LES MER: Blir Oslos nye biskp en punkrocker?

Startet i kirken.

Naturligvis begynte Chuck Berrys musikerkarriere i kirken, slik tilfellet har vært med nesten alle populærmusikalske pionerer i de fleste stilarter. Som barn sang han i kirkekoret til Antioch Baptist Church of Elleadsville i St. Louis, hvor faren var diakon. Moren så nok for seg at hennes lille gutt her skulle bli skjermet fra verdens fristelser, men slik skulle det ikke gå: Chuck Berry brøt snart både med menigheten og samfunnets normer for «god oppførsel» og lov og rett. Han havnet i fengsel, hvor han skrev «Promised Land». For ham var dét Los Angeles' nattklubber, barer og musikkscener, og ikke det forgjettede landet som faren og pastoren i menigheten hadde talt om. Mens kollegaen Jerry Lee Lewis hele livet har blitt dratt mellom kirken og «verden», tok Berry et tidlig og tilsynelatende definitivt oppgjør med kristentroen. Hans egen rock 'n' roll rommet alle hans lengsler og lyster.

LES MER: Tønes tyr til Skriften

Johnny B. Goode for alltid.

Musikkhistorikeren Greil Marcus har kalt musikk som definerer en annerledes oppfatning av virkeligheten som «den usynlige republikken». I Berrys «rock 'n' roll-republikk» var regelen at det ikke var noen regler. At han likevel var den første som ble innlemmet i Rock and Roll Hall Of Fame, viser at han tidlig greide å synliggjøre denne «republikken» for omverdenen.

At den utagerende rock 'n' roll-unggutten som mange i 1956 trodde skulle bli en døgnflue, nå er blitt «udødeliggjort» av NASA, viser hvor radikalt synet på populærmusikk har endret seg. Ombord på romsonden Voyager er Berrys «Johnny B. Goode» med på den uslitelige gullplaten som nå er over 20 milliarder kilometer fra jorda. Skulle noen der ute en gang få høre Chuck Berrys låt, kan den fort bli en hit nok en gang.