Kultur

– Sjelen har blitt tabu

Vi må gjenreise sjelsbegrepet, mener kulturhistoriker. Han tror det har blitt tabu å snakke om sjelen, selv i kirkelige kretser.

Bilde 1 av 2

Vi kan diskutere hva sjelen egentlig er. Men at den finnes, er ubestridelig.

– Sjelen er en kulturell arv som vi bærer med oss i språk, kultur, i ord og uttrykk. Og selv om sjelens posisjon i vitenskapen er svekket, så består den som allmennmenneskelig fenomen. Som et begrep vi trenger for å få orden på vårt indre, sier Ole Martin Høystad.

Kulturhistorikeren ga i 2011 ut boka Hjertet en kulturhistorie. Nå har han skrevet en slags oppfølger: I Sjelens betydning en kulturhistorie tråkker han opp løypa fra antikken i Hellas, og fram til vår egen tid – hvor sjelsbegrepet har blitt som en sekkebetegnelse vi kan bruke til å sette ord på det realfagene ikke beskriver.

– Det er ikke alt i menneskets indre som kan settes på logiske begreper. Men det er likefullt en del av mennesket. I vår tid har kroppen og overflateestetikken fått enormt stor betydning, mens dette indre, som vi mangler dekkende ord og begreper for, på sett og vis har blitt tabu. Jovisst kan vi snakke om psyken vår, men den kulturelle arven som sjelen representerer er borte.

– Du mener altså at sjelen er vår tids tabu?

– Ja, på en måte, og det er påfallende også i religiøse sammenhenger. Jeg tror det henger sammen med at kirkelige ledere har ønsket å komme bort fra de gamle forestillingene av at sjelen var noe som kunne frelses eller fortapes, og de middelalderske forestillingene om hvordan dette skulle gå for seg.

For Høystad har dette blitt spesielt tydelig i møte med prester som gjerne vil snakke om tema som for eksempel kirkens sosiale engasjement – men som helst vil slippe å begi seg inn på hva sjelen er og hva slags betydning den har.

– For meg er det et paradoks. Men at sjelen tones ned er et tydelig resultat av en vitenskapelig og filosofisk omveltning.

LES MER: Mener liberalisme baner vei for dødshjelp

LES MER: «De fleste av oss har en ambivalens til egen kropp»

Sturm und Drang

Når noe trykkes ned ett sted, pipler det gjerne fram et annet. Det vet både psykologene og de som sliter med en fuktig kjeller. Om vi ser historiens linjer i et virkelig bredt fugleperspektiv, tror Høystad vi nå er i en periode hvor dette skjer med sjelsbegrepet.

– Etter at opplysningsfilosofene reduserer sjelens betydning i vitenskapen, får den ny betydning i romantikkens dikting og kunst. Romantikkens kunstnere ser følelsene og sansene som en kilde til erkjennelse, og tror det er her i vårt indre dyp at vi finner de grunnleggene menneskelige kreftene.

Slik hadde det seg at sjelen ble et hovedmotiv i kunsten. Vi ser det hos Goethe i Faust, og i maleriene til Caspar D. Friedrich, som sier at kunsten ikke skal skildre fjell og daler, men det indre menneskelige dyp.

– Så mens sjelen mister betydning i vitenskapen får den ny oppmerksomhet i kunsten, fordi det sjelelige ikke er noe man kan komme utenom. Fortsatt er sjelen et hovedmotiv i mye moderne diktning, som hos Karl Ove Knausgård, Siri Hustvedt og J. M. Coetzee, som tror på sjelen i en platonsk kristen forstand.

LES MER: «En robotverden uten etikk er en skremmende tanke»

LES MER: Er det mulig å ha dialog om sannheten?

Gjenfødes

Men tilbake til det store spørsmålet: Hva er egentlig sjelen? For når vi litt brautende slår fast at det er udiskutabelt at den finnes, så henger den skråsikkerheten sammen med at vi ikke slår fast nøyaktig hva den er. Men fordi vi kan snakke om den, så finnes den – om ikke annet som begrep og konsept i språket vårt og tankene våre.

En slik forståelse er inspirert av Wittgensteins språksyn, der fenomenet blir virkelig idet vi setter ord på det.

– I renessansen var sjelen menneskets sentrum. Descartes dro et skille mellom kropp og sjel, og så likevel på sjelen som noe som hadde substans. Filosofene som kom etter ham, som Locke og Hobbes, synes det ble problematisk, noe som førte til en splittelse mellom vitenskapen og filosofien på den ene side, og religionen, estetikken og de alminnelige erfaringer på den andre siden.

– Hva har arbeidet med boka gjort med hvordan du selv ser på sjelen?

– Jeg har fått avklart hvor problematisk sjelsbegrepet er, at det er gjenstand for kontinuerlig konstruksjon og kulturell dannelse. Konklusjonen er at vi har ordet og forestillingen sjel, og vi bruker den for å få grep på vårt uutgrunnelige indre.

– Hvem gjør krav på sjelen i dag?

– Til syvende og sist handler fortsatt religion om sjelen, som enten skal frelses, forvitre eller leve i ett med Gud. Også psykologene vil hevde at det er de som forstår den, i form av vår psyke. I alternative bevegelser er det mye snakk om soul og ut av kroppen-opplevelser, og vi ser mye av det samme i fantasy-litteraturen med Harry Potter og Tolkien. Sjelen får ikke lenger så mye oppmerksomhet med akademisk velsignelse, men tar det igjen i alternative bevegelser og fiksjonen.

At vi hele tiden bruker sjelsbegrepet, tyder på at vi trenger det for å artikulere vårt menneskesyn, mener Høystad.

– Hvis vi skal forstå oss selv og vårt komplekse indre, og forhindre at det ikke skal bli noe irrasjonelt som tar kontrollen fra oss, må vi fordype oss i det og finne begreper for det. Sjelsbegrepet hjelper oss til å forstå oss selv og vår virkelighet, mener han.

Les mer om mer disse temaene:

Sondre Bjørdal

Sondre Bjørdal

Sondre Bjørdal jobber i religionsavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur