Siste scener av en tung kamp

Regissør Fritjof Kjæreng har laget filmen En prest og en plage om Ragnhild og Børre Knudsen. Den blir forhåndsomtalt som et møte med en av Norges «mest forhatte menn». Hans Parkinson-herjede kropp rister, men kampskriket er det samme. Filmmøtet med Ragnhild og Børre Knudsen gjør sterkt inntrykk.

SE OGSÅ: Børre Knudsen: Hans liv i bilder

I filmen sier Knudsen at kirken ga slipp på «en gyllen anledning til å vinne nytt fotfeste i vår kultur». Selv har han ikke begravd stridsøksen. Når han er død, vil han at hans lik skal slenges foran Stortinget i en plastsekk.

– Jeg merker selv at det dunker i hjertet når jeg ser filmen, sier regissør Fridtjof Kjæreng.

LES OGSÅ: Abortprest sensurert av Facebook

Betent debatt. Han mener den aktuelle ­debatten om legers reservasjonsrett og fosterseleksjon viser at spørsmål om liv og død alltid vil være gjenstand for debatt. ­Arbeidet med filmen startet for to år siden. Derfor er det tilfeldig at premieren nå havner midt oppe i en betent debatt og bare tre uker at Youngstorget igjen var fullt av mennesker under parolen «vern om abortloven».

At filmen kommer i jubileumsåret for grunnloven, er ikke tilfeldig. Vår grunnlovsfestede ytringsfrihet er filmens utgangspunkt.

– Jeg har laget et portrett av et ektepar som har stått i kamp. Min hensikt er å forstå kostnaden ved å stå for et standpunkt som mesteparten av storsamfunnet har gått bort fra. I en film om grunnlov og ytringsfrihet er det viktig å tegne et portrett av en av de mest markante premiss­leverandørene siden krigen og vise kostnadene ved å mene noe annet enn den kompakte ­majoritet.

– Hva er ditt tyngste inntrykk av Børre Knudsen?

– At han er en reflektert og ydmyk troende. Han er åpen for motargumenter og opplyst om de fleste sider ved livet og samfunnet. I mine filmer vil jeg sette lys på individets forhold til samfunnet. Derfor har jeg interessert meg for Børre Knudsen i mange år.

– Hvordan vil du beskrive ham?

– Som lyttende, søkende, ydmyk og til dels ettertenksom mot slutten av livet.

Han var spent om familien ville slippe ham til, og når han kom tett på familien var han nødt til i en viss grad å korrigere egne fordommer om «mørke­mannen».

LES OGSÅ: 'Jeg er blitt spart for bitterheten'

Reflektert og belest. – Hvilke fordommer?

– Mitt utgangspunkt var bildene fra TV og aviser av alvorstyngede aksjonister i svarte prestekjoler som ikke finner humor eller glede i noe. Den Børre jeg har møtt, er en reflektert mann som er vidt belest på religiøse tekster og filosofi – og som har humor. Han er reflektert og ydmyk, og som troende har han noe utenom seg selv som er viktig for ham. Han må forkynne budskapet sitt, og ikke bare tenke på seg selv, slik vi i det sekulære samfunnet er vant til å tenke.

– I hvilken grad har du måttet revidere egne standpunkt?

– I møte med et eldre ektepar får man tanker om hva som har vært viktig i livet. Jeg har selv begynt å tenke mer over de store buene i livet, også fordi jeg selv er snart 50 år og har mistet begge mine foreldre i løpet av de siste åtte årene.

– I hvilken grad opplever du at han har endret oppfatninger?

– Det må du nesten se filmen for å få svar på. Han er fortsatt dypt troende.

LES OGSÅ: Børre: «Var hensynsløs, rå og brutal»

Rammet av Parkinsons. Filmen viser i intime scener hvor hardt rammet Børre Knudsen er av Parkinsons sykdom.

– Å ha meg og kamera til stede mer enn et par dager om gangen, ble slitsomt ikke bare for ham, men for Ragnhild. Til sammen har jeg kanskje filmet i to-tre måneder.

– Filmen er også et nært portrett av Ragnhild. Hvordan opplever du hennes rolle?

– Hun er tydelig preget av at hans reaksjoner har gått hardt utover familien. Det er ingen hemmelighet at deres fem barn til dels har vært sterkt mobbet. Hun er fortvilet over at det ikke har gått bedre for familien. Hun ser jo at alle er preget av aksjonene hans. Det er kun datteren som er med i filmen, de andre ønsket ikke å bli filmet. Jeg har også snakket med andre av barna.

Etter prøvevisninger har Kjæreng fått inntrykk av at folk ser møtet med ekteparet som et slags forsoningsprosjekt.

– De får en bedre forståelse for beveggrunnene til Børre og Ragnhild. Men det er slik jeg forstår det.

– Er det mulig å snakke om bare Børre eller er det Børre og Ragnhild sammen?

– De deler jo synspunkter på at fosterdrap er synd. Jeg opplever at hun har vært enig i grunnlaget for aksjonene hele veien.

– Filmen er også et dokument om sykdom og om omsorg. Hvordan opplever du selv deres kamp?

– Parkinsons er en sykdom som tiltar sterkt og har veldige svingninger. Det er en fortvilelse for Ragnhild at hun aldri kan vite hvilke form han er i neste dag. Selv om det ikke snakkes så mye om sykdommen, er det en vesentlig del av filmen.

LES OGSÅ: Børre Knudsen går av

– Naturen spiller en viktig birolle i filmen. Hva har du ønsket med bildene fra Balsfjord-naturen?

– Det er et episk landskap med store fjell, og det beskriver noe som er skapt for evigheten. Det henger på en måte sammen med troen til Børre og Ragnhild Knudsen. Samtidig er det viktig å poengtere at de har vært uten økonomi og levd på legd. De har vært avhengige av å plukke bær og få en sekk med mel og fisk fra naboer.

– Jeg vil si at det er en veldig sterk film for meg selv, kanskje den sterkeste jeg har laget. Den er viktig i det feel-good-tyranniet vi lever under i dag, sier Fridtjof Kjæreng.

SE BILDESERIE: Børre Knudsen 70 år