ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Savner troverdige prester i nordisk film

Filmforsker og teolog er dypt forundret over at nordiske ­filmskaperes fremstilling av prester ofte er så fjern fra virkelighetens prester. De er også lite overens med inntrykket de fleste har av prester.

ANNONSE
ANNONSE
Kultur

Førsteamanuensis ved Høgskolen i Volda, Kjartan Leer-Salvesen, har skrevet doktorgrad om læreres og presters skjønnsutøvelse. Han har skrevet masteroppgaven Fra Jesus til Kristus. Et blikk på Jesusfortellingen i filmhistorien og boken Fra glansbilde til antihelt. Jesus på film (Verbum, 2005). Når det gjelder fremstilling av prester på film og fjernsyn, deler han dem inn i følgende typiske karakterer: Sektlederen, karismatikeren, den konservative, og medvandreren.

– Den konservative og strenge prestefiguren, fjern fra befolkningen, men også fjern fra menigheten forøvrig, har vært nokså dominerende. Et typisk eksempel er den norske filmen Søndagsengler, hvor Bjørn Sundquist fremstiller nettopp en slik alvorstynget og streng prest. Presten vi møter i TV-serien Mammon, spilt av Terje Strømdahl, er enda mindre realistisk. Presten er nærmest bare puttet inn som en spenningsforsterker. Slike prester hører vi omtrent aldri fra norske prekestoler, så filmskaperne har rett og slett gjort for dårlig research. Eller de har bare valgt å tilpasse en alvorstynget prest handlingen i stykket, sier Leer-Salvesen.

Han sier det ikke er et nytt ­fenomen at prester blir karikert på film.

– Det skjer i flere av Ingmar Bergmans filmer, særlig i Nattverdgjestene, med en livsfjern og streng presteskikkelse. Fremstillingen av presten kan ha med filmskapernes egne oppfatninger av, eller fordommer mot, prester og kirken å gjøre. I filmer hvor det ellers blir lagt stor vekt på troverdighet, forundrer det meg at man kan ta så lett på det religiøse.

LES OGSÅ: Ble venner etter TV-møte om tøffe erfaringer

Egne erfaringer viktigst

– Kan slike filmatiske fremstillinger av prester være med på å undergrave folks tillit til yrkesgruppen?

– Det tviler jeg på. For noen kan det sikkert bekrefte et inntrykk de allerede har, men de fleste har nok egne møter og opplevelser med prester som vil veie tyngre, og som gjør at man vil gjennomskue karikeringen på film.

– Kan du nevne noen eksempler på nordiske filmer hvor presteskikkelsen og det religiøse blir fremstilt troverdig?

– Ja, i Erik Poppes De usynlige, og svenskene Daniel og Malin Lind Lagerlöfs Miffo. I sistnevnte film møter vi presten Tobias, som tar både troen, tvilen, og ikke minst sine medmennesker på ramme alvor.

LES OGSÅ: – Hjerneslaget fikk meg til å tenke over livet

Nyansert

Selv om Leer-Salvesen mest har fordypet seg i nordisk film, har han registrert at flere utenlandske filmer har en annen, og mer troverdig, fremstilling av prester og kirken. Nå har han store forventninger til Martin Scorseses nye film, Silence,­ som handler om portugisiske jesuitter fra 1700-tallet.

– I filmer som The Mission og Om guder og mennesker møter vi ikke prester som skal fylle en dramatisk og ofte forflatet rolle, men prester som er nyanserte og flerdimensjonale.

Når det gjelder prester fremstilt med humor og ironi på film, tenker Leer-Salvesen umiddelbart på Fire bryllup og en gravferd, hvor Rowan Atkinson er kronisk klønete og usikker, og ødelegger stundens alvor. Men også Presten i paradiset, om en svensk prest i Phuket, som er så anonym at han også kan fordype seg i spill, sprit og damer.

– Det kan gjøres både godlynt og ondsinnet. I TV-serien South Park har for eksempel presten Maxi sex i skriftestolen. I England var det fram til tidlig på 1950-tallet like forbudt å parodiere prester på film som det var å vise Jesu ansikt, sier Kjartan Leer-Salvesen.

Latskap

Per Haddal, hovedfilmkritiker i Aftenposten fra 1978 til 2009, og tidligere styreleder for Norsk Filmkritikerlag, er enig i at prester i nordiske filmer ofte ikke er til å kjenne igjen:

– Det skyldes filmskapernes fordommer, latskap, og redsel for å miste sin sekulære dyd.

LES OGSÅ: Kirken satte ny rekord i inn- og utmeldinger

ANNONSE
Kultur

Førsteamanuensis ved Høgskolen i Volda, Kjartan Leer-Salvesen, har skrevet doktorgrad om læreres og presters skjønnsutøvelse. Han har skrevet masteroppgaven Fra Jesus til Kristus. Et blikk på Jesusfortellingen i filmhistorien og boken Fra glansbilde til antihelt. Jesus på film (Verbum, 2005). Når det gjelder fremstilling av prester på film og fjernsyn, deler han dem inn i følgende typiske karakterer: Sektlederen, karismatikeren, den konservative, og medvandreren.

– Den konservative og strenge prestefiguren, fjern fra befolkningen, men også fjern fra menigheten forøvrig, har vært nokså dominerende. Et typisk eksempel er den norske filmen Søndagsengler, hvor Bjørn Sundquist fremstiller nettopp en slik alvorstynget og streng prest. Presten vi møter i TV-serien Mammon, spilt av Terje Strømdahl, er enda mindre realistisk. Presten er nærmest bare puttet inn som en spenningsforsterker. Slike prester hører vi omtrent aldri fra norske prekestoler, så filmskaperne har rett og slett gjort for dårlig research. Eller de har bare valgt å tilpasse en alvorstynget prest handlingen i stykket, sier Leer-Salvesen.

Han sier det ikke er et nytt ­fenomen at prester blir karikert på film.

– Det skjer i flere av Ingmar Bergmans filmer, særlig i Nattverdgjestene, med en livsfjern og streng presteskikkelse. Fremstillingen av presten kan ha med filmskapernes egne oppfatninger av, eller fordommer mot, prester og kirken å gjøre. I filmer hvor det ellers blir lagt stor vekt på troverdighet, forundrer det meg at man kan ta så lett på det religiøse.

LES OGSÅ: Ble venner etter TV-møte om tøffe erfaringer

Egne erfaringer viktigst

– Kan slike filmatiske fremstillinger av prester være med på å undergrave folks tillit til yrkesgruppen?

– Det tviler jeg på. For noen kan det sikkert bekrefte et inntrykk de allerede har, men de fleste har nok egne møter og opplevelser med prester som vil veie tyngre, og som gjør at man vil gjennomskue karikeringen på film.

– Kan du nevne noen eksempler på nordiske filmer hvor presteskikkelsen og det religiøse blir fremstilt troverdig?

– Ja, i Erik Poppes De usynlige, og svenskene Daniel og Malin Lind Lagerlöfs Miffo. I sistnevnte film møter vi presten Tobias, som tar både troen, tvilen, og ikke minst sine medmennesker på ramme alvor.

LES OGSÅ: – Hjerneslaget fikk meg til å tenke over livet

Nyansert

Selv om Leer-Salvesen mest har fordypet seg i nordisk film, har han registrert at flere utenlandske filmer har en annen, og mer troverdig, fremstilling av prester og kirken. Nå har han store forventninger til Martin Scorseses nye film, Silence,­ som handler om portugisiske jesuitter fra 1700-tallet.

– I filmer som The Mission og Om guder og mennesker møter vi ikke prester som skal fylle en dramatisk og ofte forflatet rolle, men prester som er nyanserte og flerdimensjonale.

Når det gjelder prester fremstilt med humor og ironi på film, tenker Leer-Salvesen umiddelbart på Fire bryllup og en gravferd, hvor Rowan Atkinson er kronisk klønete og usikker, og ødelegger stundens alvor. Men også Presten i paradiset, om en svensk prest i Phuket, som er så anonym at han også kan fordype seg i spill, sprit og damer.

– Det kan gjøres både godlynt og ondsinnet. I TV-serien South Park har for eksempel presten Maxi sex i skriftestolen. I England var det fram til tidlig på 1950-tallet like forbudt å parodiere prester på film som det var å vise Jesu ansikt, sier Kjartan Leer-Salvesen.

Latskap

Per Haddal, hovedfilmkritiker i Aftenposten fra 1978 til 2009, og tidligere styreleder for Norsk Filmkritikerlag, er enig i at prester i nordiske filmer ofte ikke er til å kjenne igjen:

– Det skyldes filmskapernes fordommer, latskap, og redsel for å miste sin sekulære dyd.

LES OGSÅ: Kirken satte ny rekord i inn- og utmeldinger

ANNONSE
401840_NP.jpg

– Lun og gjenkjennelig prestehumor

ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

ANBEFALINGENE