Rått og nervepirrende fra Nesbø

ANMELDELSE: Jeg kjenner lesere som smugkikker framover i krimromaner. Ikke gjør det med Jo Nesbøs Politi. Da jeg etter en kveld og en formiddag kom til side 527, hadde jeg snublet i alle de sinnrike fellene forfatteren har lagt ut. Det er irriterende selvsagt, å ikke kunne si at ja men, det har jeg da skjønt. Men jeg kaster meg heller i fortellerstrømmen, enn å prøve å bremse opp for å sjekke. Det er slik du kan la deg narre og fråtse i Jo Nesbøs lekne fortellerkunst.

Det er som med barneregla polién, polito, politre fram til politi. Det er politifolk i rekke og rad det handler om. På begge sider av våpenmunninger, batonger, kniver og en bombe. Politifolk blir drept på åstedet for drap begått for mange år siden. Og i et bevoktet rom på Rikshospitalet ligger en mann og våkner fra koma. Hele byens politikorps er i nerveslitende beredskap, og i en av de mange begravelsene skuler de mot hverandre og tenker: «Greit nok, i døden er vi vel alle kolleger.»

Ikke helt Lasarus. Når Harry Hole gjør sin entré i denne romanen, er det ikke helt som med Lasarus, men nesten. I forrige roman Gjenferd falt han for flere kuler. For den som ikke har lest den, kan det derfor være et lurt sted å begynne. Politi henger seg nemlig tett på forrige bok. Hole er blitt en populær foreleser på Politihøgskolen! Han har flyttet inn sammen med gamlekjæresten og gitt seg selv ett sterkt løfte: Å ikke jakte flere drapsmenn.

I åtte bøker har Harry forfalt fysisk. I forrige bok inntok han Oslo i lindress etter et Hong Kong-eksil. Mot slutten av tiende roman gjør Hole en erkjennelse som får ham til å le. Han innser at han er et produkt av oppdragelsen – et «hjernevaska flokkdyr av en sosialdemokrat som fikk fysisk vondt av å la lyset stå på om natta eller kaste plast i naturen».

I ti bøker har Nesbø klart å spille på den klassiske klisjeen om en forfyllet politimann med indre demoner og ytre fiender uten at figuren har kjedet oss. Han er vår mann. Harry Hole snakker om min by. Det samme gjør politimester Mikael Bellman. Men der stanser også likheten. Når Nesbø har valgt å kalle opp byens politimester etter den barokke, svenske dikteren og trubaduren, må det være med tanke på hans dystreste vise «Märk hur vår skugga». Om den heter det at den er «diktat vid graven».

I det troløse paret sosialbyråd Isabelle Skøyen og politimester Bellman, har Nesbø skrevet inn mer egoisme, korrupsjon og kynisk råskap enn vi i våre villeste mareritt tror at samfunnseliten kan være befengt med. Selv om forfatteren i et intervju her i avisen har angret på enkelte voldelige avsnitt, har Politi drøye doser med voldelighet. Volden utspiller seg i et seksualisert og psykisk forstyrret grenseland der skyggene «inom ett mörker sig slutar» for å bli i Bellman.

LES OGSÅ: Jo Nesbø angrer brutale scener

Monsteret i oss. Harry Hole er ikke kvitt grunnspørsmålet om hvem han er og hva han er god for: «Er vi alle like syke inni hodene våre, ligger forskjellen bare i hvem som slipper monsteret løs og hvem som ikke gjør det?»

Likevel klinger det en sår tone av kjærlighet. I sin forvrengte versjon er kjærligheten grunnlaget for hatet som raser, får vi vite. Samtidig levendegjør Nesbø sine mange hoved- og bipersoner gjennom deres savn og lengsler. Og Harry omfavner kjernefamilien «i en slags gruppeklem».

Harry Hole er tilbake er undertittelen, og det er bare å bukke for Nesbø; tiende bok står det respekt av. Jeg minner avslutningsvis om at en av Nesbøs sterkeste internasjonale kolleger, Ian Rankin, har skrevet 17 bøker om John Rebus – også han en sliten politimann.