Russlands åndelige kraftsenter

I dag har vi bare bilkøene å kjempe mot, men likevel er det med ærefrykt vi ser de fargerike løkkuplene stige opp over hvite murer på høyden i Sergiev Posad. Bortsett fra noen tiårs avbrekk under kommunismen har bønnen uavbrutt fylt området innenfor murene i over 600 år.

Det er en sur aprildag med snødrev fra slettene i øst. Likevel er det yrende aktivitet. Russiske pilegrimer, kinesiske turister og flokker med prester og munker beveger seg hurtig mellom kirkebygningene, mens det stadig ringes med klokker.

I kirken med graven til Russlands skytshelgen Den hellige Sergei er det lang kø av troende som vil kysse glasslokket over helgenens legeme. Stearinlysene får de mørke ikonene til å gløde, og den flerstemte sangen stiger mot kuplene. Atten timer hver dag varer messen ved helgenens grav.

Helgenen

Den hellige Sergei minner på mange måter om den hellige Frans. På midten av 1300-tallet fikk han med seg broren sin for å leve som eneboer ute i skogen. De bygde en liten trehytte. Men etter den første vinteren fikk broren nok, og Sergei – eller Bartolomeus som han egentlig het – ble alene igjen. Helgenberetningen forteller om en mann som levde i pakt med naturen. Han delte gjerne sine knappe måltider med en bjørn, og fuglene flokket seg om ham.

Som det ofte er med de som trekker seg ut i ensomheten: Folk begynte å oppsøke ham. Noen ville bo sammen med ham, og det ble et lite fellesskap ute i skogen. Han utformet en regel for sitt klosterfellesskap, og ble vigslet til prest under navnet Sergei. Klosteret fikk navnet Treenighetsklosteret.

De russiske småstatene var stadig truet av tatarene. I 1380 ville fyrst Dimitri av Moskva forsøke å slå tilbake tatarenes herredømme. Han dro ut til Sergei for å få hans velsignelse foran krigen. Sergei ga ham velsignelsen og sendte med to munker som skulle bistå i kampen. Dimitri vant og la grunnlaget for Moskvarikets ekspansjon.

Slik ble Sergei russisk nasjonalhelgen. Munken som velsigner tsarens forløper er et symbol for den kombinerte kirkelige og fyrstelige makt som har preget russisk historie – og som i dag kommer til syne i patriarkens samarbeid med president Putin.

LES OGSÅ: Steiner med hellige spor

Rublev

Men det er ikke den verdslige makt som har gjort Sergiev Posad til pilegrimsmål. Treenighetsklosteret har vært et sentrum for ortodoks åndelighet og har trukket til seg mange personer som har preget det. Best kjent er ikonmaleren Andrej Rublev. Han bodde og arbeidet i mange år i Sergiev Posad, og hans berømte treenighetsikon er malt til Treenighetsklosteret. Ikonet befinner seg nå i Tretjakovgalleriet i Moskva, men en kopi fra 1600-tallet står i Treenighetskatedralen i Sergiev Posad. En del av de andre ikonene og freskene i treenighetskirken tilskrives Rublev.

Folk begynte tidlig å valfarte til Treenighetsklosteret, og langs veien fra Moskva ligger mange kirker der pilegrimene stanset på veien. En gammel pilegrimsrute går fra Rostov nord for Moskva til Sergiev Posad. Denne gamle ruten ble tatt opp igjen i fjor, da tusenvis av pilegrimer gikk den 150 kilometer lange turen.

Fra Moskva er det lite aktuelt å gå i dag. Nå er dette en sterkt trafikkert hovedvei der enorme blokkbebyggelser stenger utsikten mot skogen.

Stalin

Etter revolusjonen i 1917 stengte kommunistene klosteret, og det ble i mange år benyttet til ikke-kirkelige formål. Men i 1945 tillot Stalin igjen at klosteret åpnet, som et av de få som fikk fungere i Sovjetunionen. Etter Sovjetunionens fall har klosteret blomstret opp, og har nå mange munker. Et nonnekloster er også i drift like i nærheten. Her er også det viktigste presteseminaret for den ortodokse kirken, og det er en av patriarkens residenser.

Klosteret er utenfra et usedvanlig vakkert skue, med sine mange blå og gylne kupler. Men det er den indre skjønnheten som betar mest. Når du står under ikonene i Treenighetskirken mens sinnet fylles av messens musikk, skal det noe til å ikke bli berørt.