– Rockeartister er en høyrisikogruppe for selvmord

For under to måneder siden sang Linkin Park-vokalisten Chester Bennington «Hallelujah» i begravelsen til rockekollegaen Chris Cornell, som hadde tatt sitt eget liv på et hotellrom i Seatle få timer etter at han hadde gått av scenen etter en konsert med grungebandet Soundgarden. 20. juli, samme dagen som Cornell ville fylt 53 år, ble 41 år gamle Bennington funnet død. Han hadde hengt seg i sin bolig i Rancho Palos Verdes, en by nær Los Angeles. I Linkin Park-videoen «Heavy», som kom for 10 dager siden, fremstår sangeren bunnløs fortvilet. Han avslutter sangen med «If I let go, I'll be free».

LES MER: Skapte en egen rock'n roll-tilværelse

Utsatt bransje

Bennington etterlater seg kona Talinda Bentley og seks barn. Med Linkin Park solgte han 70 millioner album, han mottok to Grammy-priser, og en ny turné sto for døren. Chris Cornell etterlot seg kona Vicky Karayiannis og tre barn. Han solgte 30 millioner album, ble Grammy-nominert 16 ganger, og fikk prisen to ganger. Begge artistene var styrtrike, fremdeles i det ypperste stjerneskiktet på rockehimmelen, og med familie og venner rundt seg. Likevel var de dypt ulykkelige.

Hvorfor tungsinnet kan slå inn så nådeløst og bunnløst, når så mye i tilværelsen tilsynelatende henger på greip, greier sannsynligvis ikke de dyktigste psykiatere å gi noen fullgod forklaring på. At depresjon rammer vilkårlig, er likevel lite sannsynlig. Mye tyder på at artister utgjør en høyrisikogruppe. Bransjer hvor man hele tiden blir veid og vurdert ut i fra hva man prester, og hvor man befinner seg på popularitetsbarometeret, krever tykk hud. En slik robusthet har aldri vært typisk for mennesker med et såkalt kunstnersinn, som man må anta også gjelder rockeartister.

LES MER: Arven etter artister som dør

Elvis

Da er veien kort til alkohol og narkotiske stoffer, som folk i pop- og rockemiljøer alltid ser ut til å ha hatt lett tilgang på. Låtskrivere og artister bruker det gjerne for å utholde presset og forventningene. Elvis gikk på amfetaminpiller fra han var 18 til han døde av hjertestans 42 år gammel. I biografien Being Elvis: A Lonely Life, spekulerer forfatteren Ray Conolly i om den beskjedne unggutten fra Memphis noensinne ville ha våget å entre en scene, hvis han ikke hadde hatt kunstige stimuli i kroppen. Elvis så aldri på seg selv som narkoman, han drakk heller aldri alkohol, han tok bare piller – slik moren hans pleide å ta det mot søvnløshet. Slik også Michael Jackson gjorde mot sin søvnløshet, til det en morgen ble altfor mange tabletter. Og Prince døde av en overdose av smertestillende tabletter.

LES MER: – Snakk åpent om selvmord

Smittsomt

En fersk studie i det britiske medisintidsskriftet The Lancet, viser at omtale av selvmord i media øker risikoen for flere selvmord. Selvmord kan være smittsomt uansett, virker det som. Kanskje trigget Cornells beslutning om å avslutte livet hans gode venn Bennington til å gjøre det samme? TV-serien 13 Reasons Why, hvor selvmord blant unge er et tema, er blitt beskyldt for å sette unge seere på samme idé.

Derfor er det gode grunner til at journalister i Vær varsom-plakaten oppfordres til å være forsiktige i sin omtale av selvmord. Likevel vil få hevde at det ikke skal omtales. Informasjon om omstendigheter og bakgrunn rundt slike dødsfall, kan også ha forklarende og preventiv effekt. Da Kurt Cobain (kjent fra grungebandet Nirvana) skjøt seg i Seatle 5. april 1994, var ektefellen Courtney Love, som også hadde ført en destruktiv livsstil, kjapt ute og sa at dette var en fullstendig gal måte å løse heroinavhengighet og depresjon på. Etter Chris Cornells bortgang, startet broren Peter en kampanje for å forebygge selvmord blant deprimerte mennesker. «Maybe we can help spare another family the devastation», skrev han på sosiale medier.

Kurt Cobains mangeårige kamerat og rockekollega, Mark Lannegan, sa at han ikke hadde noen anelse om at vennen tenkte på selvmord. Han visste bare at han hadde hatt det veldig tøft. Det kan være en påminnelse til folk i miljøet rundt artister, eller andre mennesker i helt andre miljøer, om å gripe inn når faresignalene melder seg. Heller en bekymringsmelding for mye enn for lite.

LES MER: Hva gjør voksne når barn tar sitt eget liv?

Bevisst og ubevisst

Amy Winehouse mottok fem Grammy-priser før hun døde av alkoholforgiftning, 27 år gammel. Artisten hun ofte ble sammenlignet med, Janis Joplin, var like gammel da hun satte en overdose heroin i 1970. Samme år døde Jim Morrison i The Doors, etter en overdose med tabletter, også han 27 år. Alle døde på toppen av karrieren sin. Kanskje trodde de at de var udødelige? At kunstige stimuli var en naturlig fargelegging av flower power- og hippetiden, at det ikke var så farlig? Whitney Houston, som etter et stadig tiltagende rusmisbruk ble funnet død på et hotellrom i Beverly Hills i 2012, 48 år gammel, må ha visst hvor misbruket bar hen. Om dødsfallene deres var bevisste eller ubevisste, er vanskelig å si.

At Keith Emerson, keyboardfantomet i The Nice og Emerson, Lake & Palmer, valgte å skyte seg i 2016, 72 år gammel, var i likhet med Chester Bennington og Chris Cornell, en overlagt handling under dyp depresjon. Da kan alt lys forsvinne, og livet bli for tungt å bære - uansett hvor mange millioner plater man har solgt, og hvor mange mennesker man bryr seg om.