Rasehygieniske postkort

Hvis du trodde at alle sider ved den tyske okkupasjonen av Norge var belyst, må du tenke om igjen. Der det er skrevet side opp og side ned om alt fra medløpere og frontkjempere til krigsfanger og tungtvann, er postkort, plakater og trykk med billedskjønne norske landskap forbigått i stillhet.

– Det var opp til en avdanka nynorsklyriker å plukke smulene etter krigshistorikerne.

Einar Økland småknegger i telefonen, tydelig fornøyd med egen beskjedenhet. Nynorsklyrikeren har etter hvert et ganske omfattende saklitterært forfatterskap bak seg. Via omveier ble han for noen år siden klar over at det fantes store mengder masseprodusert kunst – eller skal vi kalle det propaganda – produsert av tyske soldater i Norge under krigen. Etter å ha jaktet på dette materialet på auksjoner og i antikvariater og bruktbutikker, sitter han nå på en anselig samling. Den bestemte han seg, som han sier selv, for å skrive en stubb om.

– Soldater malte og tegnet motiv som ble mangfoldiggjort. Delvis som suvenirer, delvis som postkort, delvis som trykk beregnet på tyske vegger. Det oppsiktsvekkende er hvor fredelige disse bildene er. I andre okkuperte land var motivene krigerske og heroiske.

Fra Tyskland annekterte Sudetenland 30. september 1938 og fram til Det tredje riket trakk sitt siste sukk 8. mai 1945, tjenestegjorde 15.000 journalister, fotografer, filmskapere og bildekunstnere i Propagandakompanie. Disse rapporterte hjem fra fronten og okkuperte områder, men skulle i varierende grad også drive propagandavirksomhet rettet mot lokalbefolkningen. Av disse var 289 bildekunstnere. 30 av dem var på ulike tidspunkt utstasjonert i Norge, ifølge Gregory Maertz, professor ved St. John's University i New York.

Idylliserende

Økland har gitt Norwegen, schhönes Land! undertittelen tyskprodusert fredspropaganda i krigens Norge. Så består jo også boka av stille snølandskap, åpne myrer, fjell som stuper i blålige fjorder, idylliske setervoller og en og annen hyggelig gatescene fra Oslo.

– Bildene karakteriseres av et absurd fravær av konflikt. Det er nesten naturstridig med tanke på at det pågikk en verdenskrig. Men Norge hadde en særstilling som et slags germansk ur- og idealland og ble derfor mildere behandlet enn mange andre, sier Økland.

Han mener tyskerne nærmest ble litt skuffa over nordmennene. Her kom de, et broderfolk, og skulle gjenreise vår rases stolte fortid, men opplevde å bli avvist av mesteparten av befolkningen. Derfor viser heller ikke de soldatproduserte postkortene og plansjene særlig interesse for nordmenn.

– Du kan kanskje ane en fiskeskøyte eller to i det fjerne, men de framstiller ikke nordmenn, eller scener fra norsk industri eller jordbruk. Disse rolige, fredlige tablåene skulle berolige de som gikk nervøst rundt på stuegulvet hjemme. Soldatene hadde portofri feltpost og ble oppmuntret til å sende kort til mødre, søstre og kjærester for å vise at alt sto bra til.

Ved sjøen: Innløp til Haugesund av Willi Engelhardt. Illustrasjon: Willi Engelhardt/fra boken

Blod og jord

«Bare en tåpe kan la være å skjelve i nærvær av det evige, tause raseriet som ennå dirrer i disse massive trestokkene», skreiv dikteren og dramatikeren Hanns Johst til sin gode venn Heinrich Himmler, etter et overveldende møte med norsk trearkitektur på Norsk folkemuseum i 1934, ifølge en artikkel skrevet av Terje Emberland. Han er religionshistoriker og forsker ved Holocaust-senteret.

– For Himmler var norsk folkekunst og forminner det nærmeste du kunne komme håndfaste bevis på en opprinnelig, germansk høykultur. Han var overbevist om at den germanske rases karakter var blitt til i samspill med naturen. Ideologien bak SS var mindre opptatt av det tyske folkefellesskap og mer interessert i det germanske blodsfellesskapet som overskred nasjonal tilhørighet, sier Emberland.

Han forklarer at SS Waffen opererte med begrepet «blod og jord». En rase blir formet av naturen i sitt hjemområde.

– I Norge var det slik at den karrige og ville naturen hadde frambrakt en spesielt hardfør og heroisk mennesketype. Et annet eksempel på denne tenkemåten er at Himmler hadde en plan om å bosette Krimhalvøya med vestlendinger så fort området var ryddet for undermennesker. Han mente det kuperte kystlandskapet var som skapt for nordmenn.

LES OGSÅ: Mye mer enn et Holocaust-offer 

«Oppdragerfunksjon»

Ifølge SS' rase- og bosettingskontor hadde nordmenn bortimot 80 prosent ublandet nordisk blod. Mens tyskere gjennom skjødesløs omgang med andre sentraleuropeiske folkeslag var nede i labre 50 prosent. Det gjorde nordmenn og alt norsk til et viktig objekt for videre studier. Men selv om blodet var reint, var nordmenn sta, uregjerlige og ikke krigerske nok i SS øyne. De hadde levd for lenge i fred om fordragelighet, i liberalt demokrati og var preget av den jødiske kulturbolsjevismen.

– Himmler mente den norske greina av den germanske rasen hadde glemt seg selv. SS hadde en slags oppdragerfunksjon – å minne nordmenn på deres stolte rasebakgrunn, forklarer Emberland, og viser til en passasje om rekruttering av norske frivillige i en håndbok for SS-offiserer:

«Den nordiske frivillige er en stolt skapning med tydelig æresfølelse. Han føler seg i slekt med sine store forgjengere, vikingene, noe han åpenbart også er, ettersom hans forfedre var i stand til å beskytte seg mot innvandring fra mindreverdige raser og dermed klarte å holde sitt gode nordiske blod så å si ubesudlet.»

Emberland mener bildene Økland har samlet, skriver seg inn i blod og jord-tankegangen.

– Jeg vet ikke om den enkelte kunstner har reflektert over det, men valget av motiv passer godt med forestillingen om at den norske rasesjelen og -karakteren reflekteres i landskapet.

Noen hundre verk

I 2014 arrangerte KODE Kunstmuseene i Bergen og Universitetet i Bergen konferansen Kunst i kamp og året etter ble den fulgt opp med en utstilling med samme navn på museet. Det ble også gitt ut en artikkelsamling. Den er nå oversatt til engelsk og kommer seinere i år ut på Columbia University Press.

– Vi tok blant annet for oss Kunst og ukunst – en propagandautstilling som åpnet i Oslo i 1942 og deretter turnerte Bergen, Trondheim og Stavanger, forteller konservator Frode Sandvik som var med på å kuratere utstillingen.

Det nye Tysklands kunst skulle være oppbyggelig, realistisk og tradisjonell i formen. Hitler avskydde modernistiske retninger som ekspresjonisme, kubisme og surrealisme. I 1937 åpnet to utstillinger mer eller mindre parallelt i München. Die große Deutsche Kunstausstellung den første i rekka av totalt åtte utstillinger som skulle vise fram den offisielle estetikken og stille ut den nye, forbilledlige kunsten. Entartete Kunst skulle på sin side vise farene og det latterlige ved «degenerert» modernistisk kunst.

– I Norge ble de to utstillingstypene slått sammen i én utstilling, med verk fra norske museumssamlinger. Nordmenn skulle læres opp i det nye germanske storrikets kunstideal, forklarer Sandvik.

Frie krigskunstnere 

De samme soldatkunstnerne som sto bak Øklands postkort, magasiner og trykk, malte også oljemalerier og akvareller. Disse ble sendt til moderlandet og stilt ut i Kunst der Front i regi av hæren og luftforsvaret. Ved krigens slutt konfiskerte amerikanske soldater opp mot 10.000 slike verk som ble sendt forvaring i USA. Der ble de liggende, i den tro at de kunne øve negativ påvirkning på Vest-Tysklands politiske klima, fram til 1980-tallet. Samlingen ligger nå i magasinet til Det tyske historiske museet i Berlin.

– Noen hundre av disse ble malt i Norge. Jeg dykket litt i samlingen da jeg forberedte utstillingen og valgte ut ti bilder som ble stilt ut her i Bergen. Det vi la merke til, og som Gregory Maertz har skrevet utfyllende om, var at kunsten signert soldatkunstnere viser en større frihet i uttrykket, enn det som var tillatt for de stuereine kunstnerne hjemme i Tyskland.