Kultur

‘Pressen beskytter overgripere’

– Pressen har satt opp et etisk fengsel for å beskytte overgripere, mener Vibeke ­Løkkeberg. – Å ikke identifisere, stenger ikke for åpenhet, svarer Redaktørforeningen.

I går skrev Vårt Land om anklagene som verserer om overgrepskultur i flere bransjer i våre naboland. Alt i kjølvannet av #metoo-kampanjen som har rulla og gått i noen ukers tid. Filmskaper Vibeke Løkkeberg tok bladet fra munnen og påsto at seksuell trakassering forekommer i vel så stor grad i norsk film- og teaterbransje som i våre naboland. Mye av skylda for at det ikke kommer fram, legger hun på en offentlighet der vi «er veldig redd for å si noe stygt om hverandre.»

– Jeg opplever at norske medier er med på å gjøre opplysninger om seksuell trakassering veldig ufarlig når de opererer med en etisk norm som hindrer at navn kommer ut, sier Løkkeberg.

Hun sikter til Vær varsom-­plakaten, et sett med regler norsk mediebransje står samlet om, og som reguleres og revideres av Norsk Presseforbund. ­Eventuelle brudd på plakaten kan meldes inn til Pressens Faglige Utvalg, som også behandler klagene.

Ikke absolutt

Regelverket i Vær varsom-plakaten er ikke absolutt, men redaktører og journalister har tradisjon for å følge det nøye.

Et annet viktig prinsipp er at pressen kan gå ut med navn, hvis det er snakk om gjentatte lovbrudd eller den anklagde er en person med en spesielt viktig posisjon i samfunnet, samtidig skal det ikke forhåndsdømmes. Reidun K. Nybø, assisterende ­generalsekretær i Norsk Redaktørforening, mener at en endring kan være på vei.

– Det kan være at pressen vil gå ut med navn i forlengelsen av det som foregår nå. Det skjedde jo med denne professoren ved Universitet i Stavanger tidligere i år. Der ble tre medier frikjent i Pressens Faglige Utvalg for å ha gått ut med navn og tekstmeldinger. Det ville ikke ­kunnet skje for noen få år siden. Jeg tror vi har fått en større åpenhet med ­sosiale medier. Noen ganger går det over stokk og stein på ­Twitter og Facebook, og der ­ligger forskjellen på redaktørstyrte ­medier og de nye ­mediene, sier Reidun K. Nybø.

LES MER: – Vi kan ikke stå bakerst i køen og blafre med en kvinnelig statsminister

På overgriperens side

Løkke­berg mener pressen havner på overgriperens side når den ikke er villig til å gå ut med navn.

– Kampen blant kvinner framstår veldig tannløs sammenliknet med USA og Sverige, og det er pressens skyld. De er utrolig konservative og er med på å konservere det de kritiserer, mener Løkkeberg.

Filmskaperen synes det er på tide at vi tar en debatt om det «ubehagelige» også i nyhetsmediene.

– Nå har vi snakket om ubehaget i kulturen, om romaner som viser seg å ha et privat innhold. Nå må vi snakke om ubehaget i pressen, om det etiske fengslet den har satt opp for å beskytte overgriperne.

LES KOMMENTAR: Magre tider for gamle griser

Urimelig påstand

Svein Bruås, professor på journalistutdanninga i Volda, mener påstanden om et «etisk fengsel» er urimelig.

– Dette handler om rettssikkerhet. Oppgjør med enkelt­personer om seksuelle overgrep bør skje enten privat, eller i rettssalen, og i hvert fall ikke i mediene. At pressens etiske standard ufarliggjør opplysninger om seksuell trakassering, synes jeg #metoo-­kampanjen har motbevist, sier Bruås.

Han får støtte av Reidun K. Nybø.

– Det stemmer at vi har en litt annen kultur i Norge enn i våre ­naboland, men at det ikke blir nevnt så mange navn betyr ikke at det ikke medfører endring. Se bare på det som skjer i TV 2, VG og NRK. Selv om de det gjelder ikke navngis i pressen, fører det til oppvask og endringer. Vi har en sterk tradisjon for å være varsomme, men det utelukker ikke åpenhet, sier Nybø.

Ikke behov for navn og bilde

Argumentene for ikke å identifisere enkeltpersoner finner vi i hovedsak i Vær varsom-plakatens paragraf 4.7. Der heter det blant annet i første setning at pressen skal være «varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold.»

Brurås mener at en viktig grunn til at vi ikke har tradisjon for å gå ut med navn i pressen, er at å bli uthengt i media kan ha ­store skade­virkninger. For enkelt­personer, men også for en ­uskyldig tredjepart som for eksempel den anklagdes familie.

– Men så er det sånn at vi har ­behov for å vite at slikt som dette finner sted, det har stor verdi for hele samfunnet at så mange går ut med disse anklagene. Men i henhold til presseetikken har vi normalt ikke behov for navn og bilde av enkeltpersoner, sier Brurås.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur