Pirker i ubehaget ved fattigdom

Kunstfilmen Tiden går er hovedverket i Ane Hjort Guttus utstilling eating or opening a window or just walking dully along som åpner i Bergen Kunsthall i morgen, som en del av Festspillene i Bergen. Filmen handler om en kunststudent som prøver å kombinere politisk aksjonisme med kunstnerisk virksomhet.

– Handlingen starter som et performativt kunstverk, der kunststudenten setter seg ned sammen med en kvinne som tigger. Her blir hun sittende hele høsten. Det utvikler seg til en eksistensiell krise for studenten, som strever med å begrunne overfor seg selv at hun kan lage kunst i møte med sosial ulikhet og urettferdighet, forteller Ane Hjort Guttu.

Tiggerforbud

Hun vil drøfte­ hvordan det norske samfunnet forholder seg til fattigdom, og hvorfor det skaper et så stort ubehag å komme i nærkontakt med den. Studenten oppgir etter hvert kunstprosjektet, og aksjonen hennes blir en solidaritetshandling.

– Det er klart dette hekter seg på debatten om tiggerforbudet, som nå heldigvis er skrinlagt. For meg er det uforståelig at vi skal lage et forbud for dem som ikke har noe annet valg, sier kunstneren.

– Jeg er ikke redd for å ytre meg politisk, men det må gjøres kunstnerisk forsvarlig. Kunsten bør ikke forenkle og gir ikke alltid så mange svar. Men kunsten kan utgjøre en forskjell, hvis den er god nok og treffer menneskene. Jeg er litt usikker på hvor effektiv kunsten er som politisk verktøy, det er derfor jeg drøfter det blant annet gjennom denne filmen, forteller hun og håper Tiden går vil sette spørsmålet på dagsorden.

Abstrakt kunst

Ane Hjort Guttu mener kunst kan være politisk på mange måter, også i et abstrakt uttrykk. I hvor stor grad det er en politisk ytring vil avhenge av konteksten.

– Et klassisk eksempel er den konstruktivistiske kunsten som oppsto rundt den russiske revolusjonen. Det var høypolitisk kunst, selv om den var rent abstrakt. Så hvorvidt kunst er politisk avhenger egentlig ikke av hvordan den ser ut. I et stabilt kapitalistisk demokrati som vårt er ikke ytringsmuligheten som finnes i kunst like politisk viktig som for eksempel hos palestinske kunstnere. Men litt forenklet kan man nok si at den politiske kunsten er blitt viktigere her i Norge de siste 15 årene. De globale utfordringene som stadig kommer Skandinavia nærmere inn på livet, påvirker kunstuttrykket vårt, mener hun.

Ane Hjort Guttu sier at alle har meninger, og noen uttaler seg, andre ikke.

– Kunstnere har muligheten hele tiden, men det er forskjell på å mene noe politisk og det å lage politisk kunst. Det er hovedtematikken i filmen min, sier hun.

Hovedpersonen i Tiden går forlater kunstprosjektet og solidariserer seg med tiggeren.

– Hun sier at i kunsten kan vi forandre i det lille – det vi egentlig ønsker å forandre i det store. Altså at kunsten er en slags modell for handling, sier Guttu.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Offentlig rom

Kunstneren liker å jobbe i en lokal kontekst, som i Bergen, der lokale forhold trekkes inn. Her har hun arbeidet med spørsmålet om reklame i offentlig rom.

– I Bergen var det for noen år siden, en folkeaksjon mot kommunal avtale med Clear Channel, som finansierer busskur og bysykler mot annonseplass i det offentlige rommet. Folk i Bergen brydde seg om byen sin og ville ikke se den full av reklame. De vant på kort sikt, men nå er bystyret i ferd med å innføre dette likevel. Så jeg melder meg på i den debatten. Jeg blir provosert når jeg tar T-banen i Oslo. Jeg har betalt for å bli transportert, ikke for å bli neddynget av kommersielle budskap. Kommersialiseringen av det offentlige rom er en debatt jeg gjerne går inn i – også gjennom mitt kunstneriske virke, sier hun.

Økende forståelse

Kunst­historiker Per Bjarne Boym mener det er en økende forståelse for at kunsten har en politisk side. Både i forhold til enkeltsaker og når det gjelder de store, eksistensielle spørsmålene – som kjærlighet, eller et vakkert landskap.

– Mitt inntrykk er at det endret seg på 1990-tallet. Forståelsen av kunst er blitt mer knyttet til helheten i en utstilling. Man betrakter en kunstutstilling som et hele – en komposisjon. Denne komposisjonen har en utsagnsverdi om hvordan folk lever sine liv, og den har alltid en politisk side, sier Boym.

Kunsthistorikeren påpeker at samfunnsengasjement dreier seg om mer enn enkeltsaker.

– Å ytre seg partipolitisk er ikke vanlig. Men det er uansett ikke standpunktet som er avgjørende, men hvordan verket fungerer som kunst, sier Boym.

Han mener 1970-talls-kunstnerne var tydelige.

– Men 80-tallsgenerasjonen hadde også klare utsagn om individualitet og begrenset tro på det rasjonelle. Politiske ytringer, i betydningen samfunnsengasjement, har alltid vært til stede i kunsten – i større eller mindre grad, sier Boym.

Relasjoner

Akkurat nå kuraterer han en utstilling med verker av kunstneren Victor Lind.

– Han har i lang tid arbeidet med norsk politis rolle i deportasjonen av jøder under 2. verdenskrig, og er derfor blitt oppfattet som en politisk kunstner. Men hans kunst er også et uttrykk for høyst forskjellige menneskelige relasjoner. Kunsten opererer på forskjellige plan, og noen ganger blir politiske standpunkter gjenkjennelige, sier Boym.