Pinlig, Pink Floyd!

Pink Floyds «nye» album, The Endless River, har i det minste en treffende tittel: Plata har de samme sildrende og svalende elementene som det engelske progrockbandet har rendyrket etter sitt store gjennombrudd med The Dark Side of The Moon i 1973, men uten særlig gode melodier, og så godt som uten vokal.

Dette er «ambient music», som flyter nokså formålsløst avsted. Verre er det at materialet ikke er friskt og sprudlende, snarere lunkent og likegyldig. Det hadde nok fungert greit som lydkulisse til et program om verdensrommet på National Geographic, men ikke som på ei pop-plate, som til og med er hypet og lansert som en begivenhet.

LES OGSÅ: Følte Israel-konsert ble et politisk spill

At dette er låter som ble til overs fra The Division Bell fra 1994, Pink Floyd siste studioalbum, trenger ikke nødvendigvis være en innvending. Men dét er det. Ikke fordi låtene er minst 20 år gamle, men fordi det er så innlysende hvorfor de ikke kom med, og heller ikke har kommet ut siden, før nå.

Typisk Pink Floyd

Den drømmende og forsiktige åpningen på Things Left Unsaid, er så ­typisk Pink Floyd at vi et øyeblikk må sjekke om det er en gammel CD med bandet vi har puttet i spilleren. Det er det ikke, selv om også fortsettelsen, med David Gilmours karakteristiske ­gitar inn fra sidelinja igjennom, er som forventet. Før et Hammondorgel, med avdøde Richard Wright, og rytmeseksjonen omsider setter inn sine tunge­ hjerte­pumpende støt. Same­ procedure as on every album.

Sang først på sistelåten

Det er tilnærmet samme atmosfære og stemning som på Dark Side Of The Moon (1973, eller Division Bell-albumet 20 år senere. Forskjellen er at vokalen ikke bare lar vente på seg, den kommer ikke før på «Talkin' Hawkin», den 14. låten, i form av noen små snakkesekvenser. Skikkelig sang får vi først på den 18. og siste låten, «Louder Than Words». Dette er altså bandet som fram til nå også har vært kjent for dyptgripende tekster om krig, psykiske lidelser, død og bruk av tid og penger

LES OGSÅ: Muren stod stille for Roger Waters

David Gilmour burde gjort seg selv og fansen den tjenesten og latt dette stoffet blitt værende i arkivskuffen. Det hjelper ikke å hente inn medprodusenter som Martin Glover, Andy Jackson og Phil Manzanera, når de ikke tilfører noe som helst nytt.

Selv har jeg alltid hatt mest sans for Pink Floyds kreative og dristige album The Piper At The Gates Of Dawn fra 1967, med Syd Barrett som hovedlåtskriver. Barrett var Pink Floyds John Lennon. Den sure og pirrende stemmen i alt det søte som Roger Waters, Nick ­Mason og David Gilmour ­senere har stått for.