Pilegrimsreise hjem til sin egen tro

I sin nye bok, Fra Luther til Peter – en pilegrims bekjennelser, beskriver Østereng sin trosreise fra Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) til den katolske kirke, som begynte lenge før han ble mediefigur som den mest profilerte presten i kampen mot å innføre kirkelig vielse av likekjønnede.

– Jeg var etter hvert blitt nokså vant med mediekjøret. Men VG-oppslaget «Prest slutter i protest» ga et bilde av en firkantet, bastant og litt affektiv type med stort markeringsbehov – som ikke stemte. Ledsaget av et litt sint foto ga det et bilde som ikke var meg, og jeg har aldri fått så mange stygge tilbakemeldinger, forteller han.

Reaksjoner

Litt senere var han gjest i programmet «Torp» på NRK.

– Mange mente han var ufin mot meg, men det er jeg ikke enig i. Vi gjorde jobben vår begge to, han var tøff – men det tåler jeg – og jeg fikk anledning til å begrunne mitt syn. Og reaksjonene var stikk motsatte sammenlignet med VGs sak. Av rundt 500 responser tror jeg det var tre negative. Resten var klapp på skulderen, også fra mennesker som var høyst uenige i sak, forteller han.

En av grunnene til å utgi bok, er at han vil dokumentere de kirkehistoriske sidene rundt kirkemøtevedtaket, og sitt valg om å forlate Den norske kirke.

– Det blir selvfølgelig min subjektive fortelling, men jeg vil prøve å forklare folk i både Misjonssambandet og i kirken hvorfor jeg brøt ut. Jeg reflekterer høyt over min egen vei, og håper noen tanker kan være til hjelp for andre som sliter med sin egen kirketilhørighet. Jeg vet om mye hjemløshet i det landskapet, og jeg vil gjerne utfordre folk til ettertanke – om sine egne ståsteder og veivalg, sier Østereng.

LES MER: Dag Øivind Østereng blir katolikk

Vielse

Den tidligere talsmannen for Carissimi-prestene, som kjempet mot kirkemøtevedtaket om kirkelig vielse av likekjønnede, mener det er kirken som har endret seg, utvist unnfallenhet og blitt vranglærende.

– Ved å innføre liturgi for likekjønnede ekteskap, institusjonaliserer kirken vranglære. Jeg kunne ikke oppgi min troskap mot det jeg ser på som en guddommelig åpenbaring. Naturretten og sunn fornuft støtter opp om det bibelsynet, og som ordinert prest kunne jeg ikke kompromisse med standpunktet mitt. Når kirken innfører ny liturgi, må den begrunnes apostolisk, med en positiv forankring i de nytestamentlige tekstene. Den begrunnelsen fikk jeg aldri, sier han.

Når Østereng sier at han har holdt fast på trosgrunnlaget sitt, og at Den norske kirke har flyttet seg, mener han at dette «saklig sett er helt riktig» – og ikke et forsøk på å gjøre seg selv større enn han er.

– Følelsen av å bli forlatt var høyst reell, sier han.

Revet bort

Den tidligere presten i Den norske kirke snakker om en omfattende sorgprosess.

– Det melder seg en sorgreaksjon, når en grunnpillar i livet ditt blir revet bort. Dette opplevde jeg overhodet ikke som en triumf – men noe var definitivt og ugjenkallelig over. Det var som å gjøre opp et dødsbo, med gode og dårlige opplevelser etter hvert som ting dukker opp og skaper minner, sier han.

I boken beskriver han pilegrimsreisen, som ender i en «hjemkomst».

– Å bli en del av den katolske kirke har vært trosstyrkende. Det er sterkt å oppleve at det man faktisk tror på, vokser til noe enda større. Fellesskapsteologien er en stor rikdom, nærheten til kirkens opprinnelse og røttene til apostlene blir tydeligere.

Det har vært en lang reise. Med bakgrunn fra NLM studerte han teologi på Det teologiske menighetsfakultetet. Arnfinn Haram var en fremtredende skikkelse, og da han konverterte til katolisismen fikk han følge av flere. På slutten av 1990-tallet kom de samlivsetiske debattene, og lærenemndas uttalelser ga et signal om hvilken vei det ville gå.

– Selv røpet jeg også anti-katolske holdninger, blant annet i en artikkel i Fast grunn.

– I denne perioden skulle jeg holde et foredrag om kirkelig fellesskap. Da jeg skulle formulere noe klokt om det, ble jeg utfordret. Jeg brukte unormalt lang tid på forberedelsene, og det ble en skjellsettende opplevelse i en lang prosess.

LES MER: Derfor forlot Østereng Den norske kirke

Frustrasjon

Østereng forteller om spørsmål og refleksjoner rundt presterollen og kirkeforståelsen. Hva er egentlig apostolisk tro? Og hvor forpliktende er den?

– Det ble etter hvert frustrerende å ikke ha et felles fundament for troen. Men lesning av blant annet kardinal Ratzinger (pave Benedikt XVI), ble en døråpner i forståelsen av kirkelig fellesskap, og hjalp meg å sortere tankene rundt disse store spørsmålene.

I dag sliter han med å uttrykke sterkt nok hvor godt det er å være del i den katolske kirkes fellesskap.

– Den kirken tar vare på mysteriet i Kristus, som er så stort at det aldri kan utforskes helt. Jeg trives utmerket i den kirkelige tradisjonen som reformasjonen brøt med. Den protestantiske kirken er blitt den blodfattige delen av kirken, og har mistet kontakten med røttene. Nå føler jeg en sterkere nærhet til det hellige.

– Den kirken jeg gikk ut av, stenger for mysteriet – og reduserer troen til det vi kan fatte. Der jeg er nå, får jeg et rikere forhold til troen, på mange plan. Man påberoper seg heller ikke å ha alle svarene, sier Østereng.

– Hva er den største likheten mellom NLM, som du har bakgrunn fra, og den katolske kirke?

– Jeg er takknemlig for det jeg fikk med meg fra NLM, det var der jeg kom til tro. Begge steder finnes det en stor grad av dedikert kristentro, stor selvbevissthet rundt trosspørsmål og mye frimodighet. Misjonssambandet evner ofte å stå fast i spørsmål der andre flytter seg etter behov. Og i moralske spørsmål fremstår Espen Ottosen (informasjonssjef i NLM) som den mest fremstående katolikken i Norge, mener Dag Øivind Østereng.