På jakt etter begynnelsen

Britt Karin Larsen har et mangfoldig forfatterskap bak seg, der behovet­ for tilhørighet er en rød tråd. Blant hennes mest kjente utgivelser er romantrilogien om taterne og de sju bøkene om folket fra Finnskogen. Av lys er du kommet handler om Anni som 71 år gammel ser tilbake på livet sitt. Problemet er at deler av livet, nærmere bestemt begynnelsen, er ukjent for henne. Anni vokste opp i et pleiehjem, uten å vite hvorfor hun ble plassert der. Som en aldrende kvinne har hun bestemt seg for å ta opp jakten på sin biologiske mor.

Strøm

I september, høsten som var, snakket Édouard Louis­ på Litteraturhuset i Oslo om volden i Toni Morrisons forfatterskap. Foredraget sto senere­ på trykk som essay i Morgen- bladet. Louis viser hvordan vold, eller skyld, er som en konstant energi­. Den kommer fra et sted, og videreføres­. Idet man blir påført vold utenfra, er sannsynligheten stor for at man vil bringe den videre. Det er som leken vi lekte i skolegården da jeg var liten­, der vi sto i ring og klemte­ hverandres hender etter­ tur. «Vi sender strøm!» sa vi. Jeg ble minnet om refleksjonene til Louis da jeg leste Av lys er du kommet. Volden i Britt Karin Larsens roman­ er ikke først og fremst av fysisk eller verbal art, men viser seg i form av forsømmelse.

[ LES FLERE BOKANMELDELSER FRA VÅRT LAND ]

Arvesynd

Hvordan skyld fordeles, har ikke nødvendigvis noe med rettferdighet å gjøre. Larsen viser dette ved flere anledninger, ikke minst i relasjonene Anni knytter under oppveksten. Viktigst er kanskje forholdet til to andre outsidere: Bror, enda et barn pleieforeldrene har tatt til seg, og Kindermann, en voksen mann som også bor på gården. En gang følger Anni etter Bror og Kindermann, selv om hun ikke har lov. Når hun blir oppdaget og får skjenn av den strenge pleiemoren, søker hun trøst hos Kindermann. Hun vil ikke sove alene. Liggende rygg mot rygg under teppet, lover Anni aldri å følge etter ham igjen. «Men du følger jo etter meg nå. Og du ligger ikke rolig, slik du sa, du ligger ikke rolig i det hele tatt, du», svarer den voksne mannen.

Når pleiemoren neste morgen oppdager at Anni har sovet inne hos ham, antar hun det verste, og sender Kindermann på dør. Slik blir han en slags syndebukk for en skade som skjedde for lenge siden, nemlig Annis opplevelse av å bli forlatt. Mange år senere­ gifter Anni seg med en alkohol-
isert mann. De får en datter sammen, men Anni må stadig ut for å hente ektemannen hjem fra en fyllekule, mens datteren, bare et spedbarn, ligger alene i sprinkelsenga. Anni er på nippet til å miste omsorgsretten for barnet, hun som så gjerne ville gi datteren en bedre oppvekst enn sin egen. Ordet «arvesynd» er ofte å lese mellom linjene i Annis­ bekjennelser.

LES OGSÅ: Blir stillhet skremmende for folk som daglig blir bombardert av ord i alle kanaler og «sosiale» medier?

Forgrunn i fokus

Handlingen fortelles i dagbokform med Anni som jeg-forteller. Av lys er du kommet er rik på generelle betraktninger som hører til fortellerens nåtid, noe som i og for seg kan passe godt til sjangeren. Dette er gjerne drøvtygget livsvisdom av typen «Jeg tror ikke på skjebnen, men jeg tror på regnet, og lyset. At frøet­ som får begge deler kanskje kan spire­ og vokse.» Slike setninger er fine nok, men kunne like gjerne­ vært skrevet på et kort eller i en kalender­, som i en roman.

Det mest problematiske, slik jeg opplever det, er hvordan fortellerstemmen til 71-åringen blir stående i forgrunnen, slik at handlingen skyves lenger bak. Når Larsen lar karakterene rundt Anni komme til orde, uttrykker de seg både innsiktsfullt og troverdig­, i sitt eget språk. Disse­ dialogene­ er mer interessante enn den kloke, men litt for konkluderende­, fortellerstemmen.

LES OGSÅ: Ida Hegazi­ Høyer skrevet en av de mest interessante bøkene som kom i det litterære knallåret 2016.

Fellesskap av letende

Felles for mange av personene i boken er at de leter etter en tilhørighet som kan si noe om hvem de er. Etter min mening blir disse karakterene­ både for mange og for like. På den annen­ side er det et poeng at Anni nettopp i sin ensomhet får tilgang til et fellesskap­ av letende. Fellesskapet­ viser­ dessuten at ikke bare skyld, men også forsoning og kjærlighet, overføres mellom mennesker.

Til syvende og sist sitter jeg igjen med en følelse av respekt og interesse for tematikken Larsen tar opp, uten helt å være tilfredsstilt. Den forklarende fortellerstemmen er kanskje et grep for å gjøre vanskelige temaer som skyld og tilhørighet mer tilgjengelige? Jeg hadde imidlertid ønsket­ å oppholde meg mer i selve råmaterialet til fortellingen. Det er der hendelsene finner sted at energien oppstår, den energien som ikke begrenser seg til Annis skjebne, men som kan plante nye erfaringer, sende strømmen videre, også til meg som leser.