På innsiden av Guantánamo

ANMELDELSE: Den første dagboken fra den amerikanske fangeleiren Guantánamo er ute på markedet i 18 land, nå også i norsk oversettelse. Det er en historisk hendelse, for det er en nåværende fange som skriver.

Dette er også første gang verden får et lengre og personlig innblikk i hvordan amerikanernes paranoia kjennes på kroppen for den som havner i unåde. Mohamedou Ould Slahi fra Mauritania har vært fengslet i leiren siden 2002, og har ennå ikke blitt siktet for konkrete lovbrudd. Etter tre år begynner han å føre dagbok: Han nøster opp livet fra tiden han forsvant inn i fangenskap. Han skildrer alle avhørene og forflytningene før Guantánamo, og han skildrer mishandlingen og forvirringen i leiren. Det er umulig å sette seg inn i: Slahi utsettes for grov fysisk vold, han blir holdt våken i 70 døgn og utsettes for seksuell trakassering. Det er grusomt å lese. Dette er Kafka revisited, men med én stor forskjell: Dette er virkeligheten. Slik opplever et tenkende og skrivende menneske den forfølgelsen som Kafka pakket inn i skjønnlitteratur.

LES OGSÅ: Krever fangeleir stengt

Blikk for detaljer

Slahi er en velutdannet og intelligent mann, noe vi tydelig merker fra første stund. Slahis tekst særmerker seg med en selvstendig stemme med blikk for detaljer, analyser og til og med humor midt oppi skrekken. Det aller viktigste man kan lære av å lese denne boken, er hvordan tortur avhumaniserer både den torturerte og bøddelen. Slahi evner å sette seg inn i bøddelens ståsted, og han søker etter det menneskelige i den andre, selv om han eller hun påfører ham uendelig med psykisk og fysisk smerte. Slahi er en rettferdig skribent: Vi finner skildringer av de menneskene som faktisk er gode, av og til. Denne nyansen er oppsiktsvekkende, og forteller vel kanskje mest om hvor sulteforet Slahi er på ren menneskelighet: Når den kommer, i form av en vennlig gest, en slurk vann, et kort blikk, så registrerer han den hyperpresist. Dermed blir dette også en analyse av menneskenaturen, og ikke bare en deskriptiv skildring av effekten av amerikansk paranoia-politikk.

Grunnstemning: Angst

Den grunnleggende stemningen i boken er angsten for fremtiden, for hva som kan skje, hele tiden og fullstendig uventet: «Hvorfor var jeg så redd? Det er relativt hva som er en forbrytelse. Det er noe myndighetene definerer og omdefinerer akkurat når de måtte ønske.» Han vet at de vil holde på ham så lenge det er den minste tvil om at han kan kobles til 11. september. Koblingen til al-Qaida er åpenbar helt fra starten: Slahi var i Afghanistan på begynnelsen av 1990-tallet og kjempet mot den kommunistledede regjeringen i landet. Dette var en sak som Vesten, og særlig USA, støttet aktivt. Dette er amerikanerne klar over, og på denne tiden førte al-Qaida ikke krig mot USA. Da organisasjonen dreide sin jihad mot USA, var Slahi ute av organisasjonen. Men: Slahi avla en ed til al-Qaida, og det er denne koblingen som nå hefter ved forfatteren: Han er skyldig inntil det motsatte er bevist.

LES OGSÅ: Støre-nei til Guantánamo-fanger

Farlig bok

Dette er et viktig dokument: I mer enn seks år har Slahis advokater arbeidet med rettssaker og forhandlinger for å få manuset frigjort for offentlig utgivelse. Det er derfor en farlig bok vi har mellom hendene. Rettsoppgjøret etter 11. september-paranoiaen vil nok prege amerikansk rettsvesen i fremtiden. Mange kommer til å måtte svare for de mange justismord som har pågått og fortsatt pågår i amerikansk regi. Det er i det hele tatt smått utrolig å se hvor maktsyke USA er i sin jakt på terror: Home of the free stryker på alle plan i kampen for menneskerettighetene. Boken handler om mer enn én manns skjebne – her ligger egentlig hele det amerikanske demokratiet nede med brukket rygg.

Boken er redigert av amerikanske myndigheter, som faktisk er til stede i teksten gjennom de over 2.500 sorte strekene. Strekene skjuler navn, pronomen og skildringer av amerikanske avhørsmetoder. Slik blir leseren helt konkret minnet om den overvåkningen som Slahi fortsatt lever under. På det meste er 10 sider helt svarte. De står der i all sin gru, som et synlig bevis på det usynlige. Her ser vi helt konkret hvor farlig sannheten i det skrevne ordet oppleves for et undertrykkende regime.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Ondskap

Jeg kjenner godt til mye av vitne-litteraturen fra holocaust, og som tekst betraktet ligger dagboken tett opp til denne sjangeren: Rene beskrivelser av ondskapen fungerer som en slags bearbeidelse for skribenten. Håp og lengsel veksler med dyp uro og fullstendig angst, og innimellom er det pause for eleverte og velskrevne analyser. Boken kunne kanskje vært redigert ned, det er gjentagelser og ting som ikke passer helt inn. Men vi skal huske på at forfatteren selv ikke har fått være med på redigeringen. Dette er derfor en maks-utgave. Selv om det ikke mangler på dokumentasjon på hva som faktisk har skjedd på Guantánamo, er dette er den første dagboken som er skrevet av en nåværende fange. Plassen i fremtidens kanon er sikret. Rune R. Moens analyse er god: Trofast mot de konkrete skildringene og den knappe prosaen.

Så får vi håpe at tenksomme representanter for de amerikanske myndighetene tar seg tid til å lese boken. Om de gjør det, vil de innse at tortur som avhørsmetode er fullstendig meningsløst: Informasjonen som kommer frem er lite adekvat, og dersom noen tilstår, er det bare for å slippe mer tortur.