Orgelridder uten rust

Navnet Leif Solberg lyser ikke i neon, til det er han for «dannet» – han liker ikke oppstyr, verken om det ene eller det andre. Aller minst om sin egen musikk, som mildt sagt fikk et gjennombrudd først for 20 år siden.

Internasjonal

Halgeir Schiagers «opplyste» og internasjonalt kritikerroste innspilling av Solbergs orgelverker (Hemera/ Musikkoperatørene) på det store orgelet i Haderslev-katedralen i Danmark for 20 år siden, runget godt utenfor Norges grenser – Europa fikk øynene opp for musikken som ellers hadde dukket opp bare i ny og ne. Oslo Strykekvartett hadde Solbergs strykekvartett på repertoaret, og Engegård-kvartetten (2L) gjorde en sprek innspilling av den noen år senere. Denne uken – til jubileet – kommer hans eneste symfoni ut på det engelske selskapet (Toccata Press/ Naxos Norway). I kveld er det stor jubileumskonsert i Lillehammer kirke.

Utallige orgeler

Én ting er å spille noter, men det er i pausene mellom dem at kunsten regjerer. Slik spilte Leif Solberg – enten det var i Lillehammer kirke (hvor han en god mannsalder var organist), i utallig andre kirker i Norge, på orgelet i Westminster Abbey, London og Mozarteum i Salzburg og andre steder i Europa. Da hadde han allerede skrevet tyngden av de verkene som til dels hyppig fremføres i dag – Preludium og passacaglia i h-moll (1942), Variasjoner over folketonen «Eg veit i himmerik ein borg» (1933), Preludium, passacaglia og fuge over «Gå varsomt, min sjel» og Fantasi og fuge over «Se solens skjønne lys og prakt».

Hive seg rundt

Mer fulgte, selv om han spøkefullt påstår at «min karriere sluttet da jeg var 24». Da komponistkollegaer på 1950/60-tallet friskt og med ukuelig rydningsmot la an nye stier i det norske musikklandskapet, kjente Solberg at han mistet grep og ganglag. Knut Nystedt oppmuntret, riktignok, og ba Solberg bare «hive seg ut i det» – men dels hadde han ikke tid og krefter til å ta inn over seg alt det nye, dels – som han sier – «lå det ikke for meg, dette med all denne eksperimenteringen og effektmakeriet».

Tilpasses terrenget

I en musikkflora av mer eller mindre viltvoksende blomster her til lands, regnes Solberg som den mest trofaste og den som på mest genuint vis har ført tradisjonen etter orgelmesteren og komponisten Arild Sandvold videre. En seinromantiker av sinn, som sverger til at ethvert kunstverk – stort eller lite – har sitt eget klima, og at varmen og intensiteten i foredraget må tilpasses terrenget. Har en hørt Leif Solberg spille egne eller andres verker, skjønner en at her advares det mot overoppheting og enhver overdrivelse som måtte berøve foredraget sannhet, gjøre lidenskap til hysteri og inderlighet til sentimentalitet. Vi snakker om måtehold og enkelhet selv i det mest komplekse, ja, selv et ord som «tilbakeholdenhet» blir verken vammelt eller ansvarsløst, men representerer kraft i denne sammenhengen.

Riktig rekkefølge

Organist – og komponist. Selv legger ikke Leif Solberg skjul på at han ønsker titlene i riktig rekkefølge. Lillehammer kirke har hatt en trofast organist. Det er bare å gange 50 med minst tre spillinger per uke og rullere det rundt i de atskillige årene han var der, så gir fasiten et høyt tall uten særlige fraværshuller.

Det beste vi har

«Smak» og «kvalitet» er flytende materie. Men det er de ordene vi har for å si at noe er bedre enn noe annet, noe er mer verd å ta vare på og lytte til enn andre ting. Det gjelder også gudstjenesten. Lesninger, musikk, ritualene, dekorasjonen og de fysiske arrangementene – vi må bære fram det beste vi har, slik har det alltid vært: Det brutte, knuste og sønderslitte hjerte trives best når det er oppdrift rundt. Den som kjenner den hellige alminnelige bærekraften i Leif Solbergs verker, forundres ikke over at det var nettopp hans Variasjoner over folketonen Eg veit i Himmerik ei Borg, som ble spilt som sluttstrek under den sorgtunge minnegudstjenesten for kong Olav V I Londons Westminster Abbey i 1991.