Ønsket om å bytte seng

Charles Baudelaire (1821 – 1867), Frankrikes store forfatter, mange vil si den største, minner meg om sin rettferdighetssans: «Rettigheten som bør interessere noen og enhver er retten til å motsi seg selv». Den liker jeg. Den skaper en bedre verden, fri for selvhøytidelighet og åndelig havesyke.

Dyster lanterne

Det er noe deilig brutalt med Baudelaire. Han kan skrive tindrende sart og vemodig, neste dag hagler sarkasmene - mot kvinner, mot fremskrittet, mot dumheten, mot tidens tann, mot litteraturen som forførelsesmiddel, mot det meste, egentlig. Aller mest liker jeg denne: «Det er også en annen villfarelse som jeg vil vokte meg for som om det var djevelen selv. Jeg sikter til ideen om fremskrittet. Denne dystre lanternen, en oppfinnelse av våre amatørfilosofer, som har tatt patent på den uten noen garanti fra Naturen eller Guddommen.»

Skjebnens hodepute

Han raljerer videre: «Denne moderne lanternen kaster mørke skygger over alle erkjennelsesobjekter; friheten svinner bort, og med den straffen (....) denne groteske ideen (fremskrittet), som har blomstret opp på den moderne selvtilfredshetens råtne jord, har løst enhver fra sin plikt, fritatt den enkelte for sitt ansvar, befridd viljen fra alle de bånd som kjærligheten til det skjønne påla den. Og hvis denne hjerteskjærende galskapen varer lenge, vil de reduserte nasjonene til slutt sovne inn på skjebnens hodepute: avfeldighetens lallende søvn. Denne selvtilfredshet gjør det lettere å diagnostisere et forfall som er altfor synlig allerede.»

Når vi sliter

Den gangen også, tenker jeg. Det har ikke forandret seg, intet nytt under solen. Hvis en har litt hukommelse og litt fantasi, skjønner en jo at det er sånn og må være sånn. For fortiden eksisterer ikke – som fortid. Når vi leser det, er det nåtid. Det er bare så utrolig deprimerende at vi ikke hørte på ham og de andre som gikk foran, det er det vi sliter med nå.

Verden på en annen måte

Det virker kanskje som om jeg har satt et solid sugerør ned i Baudelaire og det han skrev. Det gjorde jeg nok én gang. Som sommerlesning tar jeg han bitvis, og med vidd. Ikke mitt vidd, men Antoine Compagnons, som i løpet av en fem minutter per dag, viser meg forfatterskapets ufattelig mange arenaer. Compagnon har gjort det før – En sommer med Montaigne, En sommer med Proust, og nå: En sommer med Baudelaire (Solum/Bokvennen). Disse små, trillende uhøytidelige stykkene kan fort få meg til å se verden på en annen måte, det er til å håpe. For sånn er det jo, våre viktigste erfaringer er det ofte andre som har gitt oss.

LES MER: «En sommer med Montaigne» – Smidige tanker på lesertoppen 

Melankolsk farvann

Montaigne er morsom og spiss, Prousts «langsomlitteratur» er god for en hengekøye og Baudelaires ord slår i øst og vest. Ord som også banker på himmelens dør, når han er i det lunet. Vakkert og i det melankolske farvannet, flyter hans dikt fra skandalesamlingen Fleur du mal:

Å, frie mann, du elskar havet til kvar tid!

Havet er din spegel. Der kan du følje

sjela di som roleg rullar i kvar bølgje.

Din ande er ein avgrunn, ikkje mindre vid.

Viktigs er drømmen

Baudelaire, apropos sommer, hadde et livslangt, problematisk forhold til å reise. Han hadde reist, og ble trøtt av det. Så gikk det plutselig opp for ham at «livet er et sykehus hvor alle pasientene er besatt av ønsket om å bytte seng. Den ene ligger og lider ved siden av radiatoren, en annen tror han ville få det bedre ved siden av vinduet.» Og så tenkte han på de reisene han hadde gjort – hadde ikke drømmen om stedet vært viktigere og bedre enn selve stedet han kom til? Sånn sett likte han å sitte på kaia og følge båtene med fantasien. Det ga mer, mye mer.

På skolen

Mennesket er godt og ondt, det er for så vidt ikke den mest geniale tanken Baudelaire hadde. Men den klinger den dag i dag. Han viste det gjennom skjønnheten og det råtnende rå. Hav rimer på grav. Det var morsomt og kvikt tankevekkende med Montaigne og døsig deilig med Proust, men Baudelaire stryker på kinnet og slår med flathand. Takk til Compagnon, nok én gang. Og så tenker jeg, tenk om vi hadde hatt disse små guidene inn i stor diktning på skolen. Det hadde lyst opp.

Olav Egil Aune er kommentator i Vårt Land