ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Ønsker nasjonal kulturkanon, men ikke i skolen

Som Høyre-ideolog vil Torbjørn Røe Isaksen­ lage kulturkanon. Som kunnskapsminister vil han ikke ta den inn i skoleverket.

ANNONSE
ANNONSE

Norsk kanon

  • Høyre foreslår å samle en norsk kulturkanon over landets mest sentrale kunst- og kulturuttrykk.
  • I 2005-2006 ble det laget en lignende kulturkanon i Danmark.
Kultur

Det er ti år siden listene over hvilke forfattere og tekster elevene skal lese forsvant ut av skolen. Det var det Høyre-politiker Kristin Clemet og hennes reform Kunnskapsløftet som sørget for. I Danmark der kanon-idéen i denne omgang er hentet fra, er den litterære kanon gjeninnført i skolen.

Ikke detaljstyre

– Vil du som kunnskapsminister nå gjeninnføre kanon i skolen?

– Nei, ikke i læreplanene, men det betyr ikke at vi ikke kan identifisere noe som er viktig. Grunnen til at jeg ikke vil gå tilbake til en slik måte å bygge læreplaner på, er at de i detalj gikk langt inn på hva som bør være skolen og lærernes domene. Det er godt i tråd med det jeg har sagt i mange sammenhenger at det ikke er slik at alt som er viktig i samfunnet skal detaljstyres inn i skolen, svarer ministeren.

LES OGSÅ: Håper Sana får hovedrollen i neste sesong av Skam

Samlende

– Hva er da begrunnelsen for en kanon?

– I en tid som er mer flyktig, mangfoldig og individualisert enn tidligere, er det viktig å holde fast på noe som samler. En slik kanonprosess kan bidra til det. Den kan også bidra til at kulturarven fornyes for nye generasjoner.

– Hva har skjedd på 10 år siden Fremskrittspartiets forslag om en kanon ble nedstemt som gjør det mer aktuelt?

– Først og fremst er det ikke uvanlig at partier har nye standpunkter. Selv har jeg alltid vært sympatisk innstilt til en kulturkanon. Jeg mener av tidligere nevnte grunner at behovet for en revitalisering er større en tidligere.

LES OGSÅ: Sikher kvier seg for å ta av turban på passfoto

Kristent folk

Ideen om en nasjonal kanon er hentet fra Danmark. Sammenligner man skolehistorien i de to naboland, er utviklingen helt parallell. Skolen begynte på 1700-tallet som en undervisning i å lære å lese Den hellige skrift, Luthers lille katekisme og etter hvert Pontoppidans forklaring.

– Etter det danske krigsnederlaget i 1864 ble litteraturlesningen et sentralt ledd i den nasjonalromantiske dannelse i skolen, sier den danske skolehistorikeren Keld Grinder-Hansen.

Nasjon

Året før kom P. A. Jensen «Lesebok for folkeskolen og folkehjemmet» her i landet. Førsteamanuensis Trude Evenshaug ved Høgskolen i Sør-Øst Norge peker på dette som et nytt ledd i statens oppdragelse av folket.

– Etter det nasjonale gjennombruddet på 1840-tallet, var det ikke lenger bare opplæring i kristendom, men nasjonal integrasjon som var prosjektet, og leseboken inneholdt norske eventyr, viser, historie, folkeliv og folketone, påpeker Evenshaug.

LES OGSÅ: Appen «Welcome!» skal gjøre hverdagsintegrering enklere

Nordahl Rolfsen

Lesebøkene i begge land innholdt bevisste litteraturutvalg med tekster fra samtidens beste danske og norske forfattere.

– Leseboksstoffet inngikk som et sentralt ledd i den nasjonalromantiske opprustningen i skolen. Språk, historie og litteratur ble identitetsskapere for danskheten, sier den danske skolehistoriker.

Denne tradisjonen ble i Norge videreført med Nordahl Rolfsens lesebok langt inn på 1950-tallet.

Først på 1970-tallet kom oppgjøret med den nasjonalromantiske kanon i begge land. I Danmark kom litteraturen tilbake som et dannelseselement i faget på 1980-tallet. De to land skiller lag først i vårt århundre når Danmark siden 2004 også får den danske litteraturkanon tilbake i danskfaget.

LES OGSÅ: 11-årige Alma Deutscher kalles den nye Mozart

Fritt valg

Ifølge Utdanningsdirektoratet sier dagens norske læreplan at elevene skal forstå, tolke og vurdere et bredt spekter av tekster. De skal lese et utvalg eldre og nyere tekster av ulikt omfang og kompleksitet, og de skal etter hvert kunne sette tekstene inn i en tekst- og kulturhistorisk sammenheng. Lærerne har frihet til å velge lærestoff ut fra læreplanens rammer. Tekstutvalget kan i en viss grad tilpasses for eksempel utdanningsprogram, lokale forhold og elevenes egne interesser.

Den generelle delen av læreplanen har overlevd flere regjeringsskifter og er den samme som for 20 år siden. Den ble til under Gudmund Hernes' tid som statsråd. Fagplanene som ble skiftet ut i 2006, inneholdt detaljerte lister med forfatternavn og kunstverk. Evenshaug tror mange vil mene at reformene under Hernes var et tydelig grep i retning av å gjenreise en felles kulturell referanseramme. Når Evenshaug hører Røe Isaksens begrunnelse for en kanon synes hun det høres ut som Hernes og han har et felles ønske om et sett referanser som alle i Norge kjenner til.

– Jeg tror også skolefolk vil slutte seg til at det er viktig at elevene får kjennskap til kulturarv og tradisjon, men neppe til at det blir bestemt fra oven. Spørsmålet er om man nå er i ferd med å ta i bruk begrepet danning for på en ny måte å få kontroll på befolkningen igjen. Jeg stiller meg kritisk dersom det nå gjeninnføres for å få kontroll på folk, og for å si at du er ikke norsk hvis ikke du har kjennskap til en definert kanon, sier Evenshaug.

LES OGSÅ: Kunsten som aldri var kunst

Ikke statens bord

En rekke norske redaksjoner har vært manisk opptatt av å kåre de 100 beste av alle slag. Høgskolelektor Bjarne Riiser Gundersen ved Høgskulen i Volda har selv vært med på det som medarbeider i Morgenbladet. Han er enig med Røe Isaksen i at diskusjonen rundt en kanon er interessant.

– Initiativet til en kanon bør imidlertid kommer fra det sivile samfunnet, ikke staten. Høyresiden argumenterer ellers for en mindre stat. Nå vil de ha en sterkere stat på kulturfeltet. Om det er et sted man kan argumentere for kanon, så er det i skolen, men der er det Høyre selv som har fjernet den, sier Riiser Gundersen.

Verdensarv

Av innvendingene som er kommet, har Røe Isaksen mest sansen for spørsmålet om dette er statens oppgave.

– Jeg synes imidlertid ikke der er rart om staten som støtter og veldikeholder kulturen, også gjør dette for å synliggjøre den og å få den fram. Til de som sier dette er nasjonalistisk, vil jeg si at da må man mene at det ikke gir mening å snakke om en nasjonal kulturarv over hode. Andre sier det er nærmest umulig å si noe om hva en kulturarv inneholder. Da minner jeg om at det UNESCO gjør internasjonalt hele tiden, må vi kunne gjøre nasjonalt, sier Høyre-politikeren.

LES OGSÅ: Rekordmange meldte seg inn i Human-Etisk Forbund

Publisert: 8. januar 2017
ANNONSE
Kultur

Det er ti år siden listene over hvilke forfattere og tekster elevene skal lese forsvant ut av skolen. Det var det Høyre-politiker Kristin Clemet og hennes reform Kunnskapsløftet som sørget for. I Danmark der kanon-idéen i denne omgang er hentet fra, er den litterære kanon gjeninnført i skolen.

Ikke detaljstyre

– Vil du som kunnskapsminister nå gjeninnføre kanon i skolen?

– Nei, ikke i læreplanene, men det betyr ikke at vi ikke kan identifisere noe som er viktig. Grunnen til at jeg ikke vil gå tilbake til en slik måte å bygge læreplaner på, er at de i detalj gikk langt inn på hva som bør være skolen og lærernes domene. Det er godt i tråd med det jeg har sagt i mange sammenhenger at det ikke er slik at alt som er viktig i samfunnet skal detaljstyres inn i skolen, svarer ministeren.

LES OGSÅ: Håper Sana får hovedrollen i neste sesong av Skam

Samlende

– Hva er da begrunnelsen for en kanon?

– I en tid som er mer flyktig, mangfoldig og individualisert enn tidligere, er det viktig å holde fast på noe som samler. En slik kanonprosess kan bidra til det. Den kan også bidra til at kulturarven fornyes for nye generasjoner.

– Hva har skjedd på 10 år siden Fremskrittspartiets forslag om en kanon ble nedstemt som gjør det mer aktuelt?

– Først og fremst er det ikke uvanlig at partier har nye standpunkter. Selv har jeg alltid vært sympatisk innstilt til en kulturkanon. Jeg mener av tidligere nevnte grunner at behovet for en revitalisering er større en tidligere.

LES OGSÅ: Sikher kvier seg for å ta av turban på passfoto

Kristent folk

Ideen om en nasjonal kanon er hentet fra Danmark. Sammenligner man skolehistorien i de to naboland, er utviklingen helt parallell. Skolen begynte på 1700-tallet som en undervisning i å lære å lese Den hellige skrift, Luthers lille katekisme og etter hvert Pontoppidans forklaring.

– Etter det danske krigsnederlaget i 1864 ble litteraturlesningen et sentralt ledd i den nasjonalromantiske dannelse i skolen, sier den danske skolehistorikeren Keld Grinder-Hansen.

Nasjon

Året før kom P. A. Jensen «Lesebok for folkeskolen og folkehjemmet» her i landet. Førsteamanuensis Trude Evenshaug ved Høgskolen i Sør-Øst Norge peker på dette som et nytt ledd i statens oppdragelse av folket.

– Etter det nasjonale gjennombruddet på 1840-tallet, var det ikke lenger bare opplæring i kristendom, men nasjonal integrasjon som var prosjektet, og leseboken inneholdt norske eventyr, viser, historie, folkeliv og folketone, påpeker Evenshaug.

LES OGSÅ: Appen «Welcome!» skal gjøre hverdagsintegrering enklere

Nordahl Rolfsen

Lesebøkene i begge land innholdt bevisste litteraturutvalg med tekster fra samtidens beste danske og norske forfattere.

– Leseboksstoffet inngikk som et sentralt ledd i den nasjonalromantiske opprustningen i skolen. Språk, historie og litteratur ble identitetsskapere for danskheten, sier den danske skolehistoriker.

Denne tradisjonen ble i Norge videreført med Nordahl Rolfsens lesebok langt inn på 1950-tallet.

Først på 1970-tallet kom oppgjøret med den nasjonalromantiske kanon i begge land. I Danmark kom litteraturen tilbake som et dannelseselement i faget på 1980-tallet. De to land skiller lag først i vårt århundre når Danmark siden 2004 også får den danske litteraturkanon tilbake i danskfaget.

LES OGSÅ: 11-årige Alma Deutscher kalles den nye Mozart

Fritt valg

Ifølge Utdanningsdirektoratet sier dagens norske læreplan at elevene skal forstå, tolke og vurdere et bredt spekter av tekster. De skal lese et utvalg eldre og nyere tekster av ulikt omfang og kompleksitet, og de skal etter hvert kunne sette tekstene inn i en tekst- og kulturhistorisk sammenheng. Lærerne har frihet til å velge lærestoff ut fra læreplanens rammer. Tekstutvalget kan i en viss grad tilpasses for eksempel utdanningsprogram, lokale forhold og elevenes egne interesser.

Den generelle delen av læreplanen har overlevd flere regjeringsskifter og er den samme som for 20 år siden. Den ble til under Gudmund Hernes' tid som statsråd. Fagplanene som ble skiftet ut i 2006, inneholdt detaljerte lister med forfatternavn og kunstverk. Evenshaug tror mange vil mene at reformene under Hernes var et tydelig grep i retning av å gjenreise en felles kulturell referanseramme. Når Evenshaug hører Røe Isaksens begrunnelse for en kanon synes hun det høres ut som Hernes og han har et felles ønske om et sett referanser som alle i Norge kjenner til.

– Jeg tror også skolefolk vil slutte seg til at det er viktig at elevene får kjennskap til kulturarv og tradisjon, men neppe til at det blir bestemt fra oven. Spørsmålet er om man nå er i ferd med å ta i bruk begrepet danning for på en ny måte å få kontroll på befolkningen igjen. Jeg stiller meg kritisk dersom det nå gjeninnføres for å få kontroll på folk, og for å si at du er ikke norsk hvis ikke du har kjennskap til en definert kanon, sier Evenshaug.

LES OGSÅ: Kunsten som aldri var kunst

Ikke statens bord

En rekke norske redaksjoner har vært manisk opptatt av å kåre de 100 beste av alle slag. Høgskolelektor Bjarne Riiser Gundersen ved Høgskulen i Volda har selv vært med på det som medarbeider i Morgenbladet. Han er enig med Røe Isaksen i at diskusjonen rundt en kanon er interessant.

– Initiativet til en kanon bør imidlertid kommer fra det sivile samfunnet, ikke staten. Høyresiden argumenterer ellers for en mindre stat. Nå vil de ha en sterkere stat på kulturfeltet. Om det er et sted man kan argumentere for kanon, så er det i skolen, men der er det Høyre selv som har fjernet den, sier Riiser Gundersen.

Verdensarv

Av innvendingene som er kommet, har Røe Isaksen mest sansen for spørsmålet om dette er statens oppgave.

– Jeg synes imidlertid ikke der er rart om staten som støtter og veldikeholder kulturen, også gjør dette for å synliggjøre den og å få den fram. Til de som sier dette er nasjonalistisk, vil jeg si at da må man mene at det ikke gir mening å snakke om en nasjonal kulturarv over hode. Andre sier det er nærmest umulig å si noe om hva en kulturarv inneholder. Da minner jeg om at det UNESCO gjør internasjonalt hele tiden, må vi kunne gjøre nasjonalt, sier Høyre-politikeren.

LES OGSÅ: Rekordmange meldte seg inn i Human-Etisk Forbund

Publisert: 8. januar 2017
ANNONSE

Norsk kanon

  • Høyre foreslår å samle en norsk kulturkanon over landets mest sentrale kunst- og kulturuttrykk.
  • I 2005-2006 ble det laget en lignende kulturkanon i Danmark.