Ikke fordi hun skal begå noen forbrytelse, men fordi hun til stadighet gjør det, og trenger å finne ut hvorfor. Hun er utro mot sin mann, hater at det skjer, men klarer ikke å la være. Hun har oppdaget at også Gregor har hemmeligheter, lyssky handlinger som skjer igjen og igjen, og i håp om at han kan hjelpe henne, tar hun plass på hans divan. De to vikles raskt inn i kunnskapen om hverandres synder. Men hva gjør de med det?
Jeg vil være trofast. Jeg trenger det. For min egen skyld. // Føler du skyld? // Jeg trenger at noe er forbudt. At det finnes en tydelig grense.
Forfriskende. Dette kjenner vi igjen. Syndenøden. Den var til stede i Stenes to forrige romaner, som et forfriskende pust i en samtid som knapt orker å rope på hedonisme lenger. Her får vi konsekvensene, ikke malt ut i overtydelig moral, men som enkle følelser av uro og misnøye, plager som ikke slipper taket, uansett hvilke rasjonelle forklaringer man bruker. Det handler om mennesket, om hjertet og hjernen, og moralen som blir til der de krysser.
Dialogroman. Nekromantikeren er den siste boken i en trilogi som ellers består av Ventemesteren (2003) og Skambæreren (2006). Alle er dypt moralske bøker, uten snev av moralisme. Alle har overlappende persongalleri. Denne tredje skiller seg imidlertid ut i formen. Mens Ventemesteren var en tradisjonell roman i formen, var Skambæreren tydeligere skilt i to stemmer. Her er skillet fullendt. Siden sist har Stene jobbet som regissør, og underviser på Teaterhøgskolen i Oslo. Det er vel ingen vill gjetting at det arbeidet har bidratt til at Nekromantikeren er en dialogroman.
Det betyr at hele romanen består av de to personenes dialog, fullstendig fritt for beskrivelser og sceneanvisninger. Dét kaller jeg stor fallhøyde.
Verd et teater. Og det må jeg si, Stene leverer. Det er i utgangspunktet vanskelig å få til gode, levende og ikke minst troverdige dialoger av en viss lengde, men denne, én lang dialog på 145 sider, den flyter godt. Sidene løper av gårde.
Stene vever et anstendig mål av psykologisk innsikt inn i de to sjelenes innestengte følelser. De snakker om skyld, synd og skam som om det faktisk betyr noe, og det er denne nerven som er så etterlengtet og god. De trenger forløsning, de trenger en utvei, de trenger svar.
Den fullstendige mangelen på beskrivelser og anvisninger fungerer også; vi trenger dem ikke, for bildet av terapirommet skapes lett i hodet, og vi beveger oss aldri ut av det. Det er jo rommet for all verdens grubling, konflikter og erkjennelser.
Jeg håper dette blir satt opp på teater en gang, for det er det verd.
