Da Peter Jackson bestemte seg for å bytte tittel på sin tredje film i Hobbiten-trilogien skjønte vi hvor det bar. Den tredje filmen om hobbiten Bilbo Lommelun skulle opprinnelig hete Fram og tilbake igjen, men regissøren fant ut at den heller burde hete Femhærerslaget. Og derfra har det gått slag i slag.
Konge med gullfeber
I slutten av den forrige filmen, Smaugs ødemark, kom Bilbo (Martin Freeman) og de tolv dvergene fram til målet sitt i Ensomfjellet og traff dragen Smaug. Nå har dvergene sluppet den ildsprutende dragen ut av fjellet, og han er i gang med å grille innbyggerne i Langsjøbyen, mens dvergekongen Thorin Eikenskjold (Richard Armitage) endevender dragens skattkammer på jakt etter en verdifull edelstein.
Mens bueskytteren Bard (Luke Evans) prøver å redde Langsjøbyen, har Thorin Eikenskjold fått gullfeber og blitt gal i møte med alle skattene i Ensomfjellet. På utsida står en hel hær av alver som også hevder å ha rett på noe av rikdommen. Og samtidig marsjerer en hær av orker mot fjellet, med planer om å utslette hele gjengen.
LES ANMELDELSE AV DEN FØRSTE FILMEN: Ny film etter samme, gamle oppskrift
Resirkulering
I likhet med Ringenes Herre-trilogien er alle Hobbiten-filmene spektakulære og vellagde, med mye action og storslåtte dataanimasjoner. Men gjennom hele filmserien har du følelsen av at regissør Peter Jackson bare har resirkulert den forrige trilogien, antakeligvis fordi han ikke vil endre på en oppskrift han tidligere har hatt suksess med.
Nå som serien er ferdig, bør trilogien klippes ned til én sammenhengende film. Men siden regissøren tilsynelatende aldri har hørt uttrykket «kill your darlings», trenger han hjelp av noen med et blikk utenfra.
Under alle effektene ligger interessante dilemmaer: Skal dvergene og alvene kjempe mot hverandre eller sammen mot fienden? Er rikdom viktigere enn venner? Hva betyr det å holde et løfte? Her kunne filmen bydd på noe mer enn bare ytre handling. Men når orkene angriper, er det rustninger, sverd, piler og ild som blir det viktigste.
LES OGSÅ: Ringenes budskap
Mangler empati
De tidligere filmene har alle hatt sine fornøyelige øyeblikk. I En uventet reise var det Bilbos møte med Gollum, og i Smaugs ødemark var dragen et høydepunkt. Men Femhærerslaget mangler dette gylne øyeblikket. Selv om det ikke er vanskelig å vite hvem du skal heie på, (hint: alle som ikke har gråblek hud og stikkende øyne), får vi ingen følelser for noen av figurene. At alven Tauriel (Evangeline Lilly) er tydelig forelsket i dvergen Kili (Aidan Turner), er nok ment for å gi filmen et streif av noe varmere og mer menneskelig, men vi kommer aldri tett nok på de to rollefigurene til at vi bryr oss noe særlig.
Alt blir krig og strategi, og den eneste vi har sympati med, er Bilbo Lommelun, den lille, forvirra hobbiten som ikke akkurat er skapt for krig. Men hvor ble det egentlig av ham?
Han som har gitt navn til hele filmserien, drukner i et krigsepos, der sverdene svinges og orkehodene ruller.
Takk og pris for at dette er siste filmen i serien. Nå orker vi ikke mer.
