Teater

Nangijala i stort format

Det er stort tenkt og helhjertet gjennomført når Det Norske Teatret bretter ut fortellingen om brødrene Løvehjerte. Men formatet truer med å overskygge den følelsesmessige nærheten til fortellingen.

Svein Sturla Hungnes har valgt et naturalistisk utgangspunkt i fortellingen om Kavring og Jonatan. Rekvisitter fra dagliglivet er spredt på scenegulvet; en skolepult, et skrivebord, en systue og en seng. Der leker brødrene Løvehjerte i klær fra en svunnen tid. Skjønt virkeligheten er tidløs: En gutt som skjønner at han skal dø. En bror som gjør alt han kan for å trøste, lindre og avlede.

LES OGSÅ: Briljerer med Peer

Ridderverden

Etter døden kommer du til Nangijala, sier han, og maler bilder av dalen der blomster, fred og samhold gror. Dit kommer vi snart, og dagliglivets rekvisitter må vike for hvite hester og antydende scenografi. Alle som har lest boka – og det er mange – vet at det blir sterke og modige Jonatan, og ikke syke og puslete Kavring som først kommer ankommer Villrosedalen. Og at Kavring, når han dør og kommer etter, får vite at det er truende skyer, også i Villrosedalen. Uhyrer, svikere og onde makter er i virksomhet, blir de ikke satt ut av spill, går Nangijala under.

Problemet for den som skal lage teater av historien, er at så mange av oss har våre indre bilder av Astrid Lindgrens fortelling. Da Nationaltheatret satte opp stykket i 2002, valgte Andreas Mørk-Eidem en abstrakt scenisk løsning, og skapte en poetisk gutteromsdrøm. I Svein Sturla Hungnes’ regi er vi i en ridderverden, med kostymer (Unni Walstad) som antyder fantasy, og musikk (Eirik Myhr) som minner om lydsporet til en film. Det svarer nok til barnas referanserammer, men skygger også for den enkle fortellingen – om to brødre som er uatskillelig knyttet til hverandre.

LES OGSÅ: Et teater som punkterer Grunnlovsjubileet

Fragmentert

Sceneteknikken er utnyttet for alt den er verdt. Kavring og Jonatan krabber ned i hull i gulvet og dukker opp igjen der du ikke aner, hytter og hus skyter opp fra intet og gir ly mot Tengils soldater. Et stort seil over scenen fungerer som telt, skyer og Katlahulen, de flagrende hvite tøyremsene i fremkant er foss, fjell og tåke, og utgjør det magiske og uforklarlige i Even Børsums regi. Likevel savner jeg et samlende grep, noe som binder de ulike elementene sammen. Forestillingen virker fragmentert, de visuelle elementene spiller ikke godt nok sammen.

Det samme gjelder rollefigurene. I Astrid Lindgrens fortelling utgjør de et komplisert, men sammenbundet hele, i et vedvarende spill mellom kreftene som vil rive ned og de som vil bevare. I denne versjonen forsvinner forbindelsen mellom dem, selv om hver og en i det store ensemblet skaper fine og troverdige skikkelser.

Vi stoler på Heidi Gjermundsen Brochs Sofia, hun som leder kampen mot de onde kreftene, og vi grøsser av Tengils soldater, samtidig som vi ler litt av dem. Jon Bleiklie Deviks bestefarskikkelse som Mattias er varm og troverdig, og svikeren Jossi (Espen Løvås) er sleip og svak, som han skal. Men avsløringen av ham går for fort. Den uutholdelige spenningen fra boka om hvem vi ikke kan stole på, forsvinner i en forestilling som spilles på en time og førti minutter. Mye taler for å gjøre det slik, men hadde det ikke vært bedre å kutte ut noen av detaljene i den litt kronglete innledningen (fortelleren, journalisten), for å gi større rom for det vesentlige?

LES OGSÅ: Noe som ligner kjærlighet

Søskenkjærliget

Brødrene selv står løpet. Emil Johnsen spiller Kavring på skjelvende ben, men med stor styrke, han fyller rommet også når han er helt alene, og samler oppmerksomheten når forestillingen spriker. Nok en gang viser han sin evne til å spille barn med voksen klokskap, i skjæringen mellom frykt og mot som er fortellingens hovedmotiv. Oddgeir Thune er en storebror av det slaget man kan ønske seg; klok, sterk og fager. Når alt er sagt og gjort, Katla nedkjempet og Tengil uskadeliggjort, er det søskenkjærligheten mer enn dødsmotivet som blir stående som det sterkeste ved forestillingen. I en oppsetning som er noen nummer for stor, er det forholdet mellom brødrene vi bærer med oss tilbake til virkeligheten.

Les mer om mer disse temaene:

Liv Riiser

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Teater