Nå skal kulturlivet favne flere

I går møttes representanter for kulturlivet i de nordiske landene i Oslo, til konferansen Kulturlivet i migrasjonens tidsalder.

– Da jeg var yngre trodde jeg at jeg hadde superkrefter, sa Deeyah­ Khan fra scenen på Cosmopolite. Hun var en av bidragsyterne Kulturrådet hadde hanket inn for å kaste lys over temaet.

– På den ene siden kunne jeg snakke med min strengt religiøse bestefar, og på den andre siden med sekulære, etniske nordmenn – og relatere meg helt til begge. Det var først senere jeg ble fortalt at dette ikke var ­superkrefter, men en kulturkræsj.

Trakassert

På 1990-tallet var Deeyah Khan Norges flerkulturelle pop-håp. Det var før trakassering fra konservative muslimer ble så ­belastende at familien så seg nødt til å sende henne til London.

– Jeg var 17 år da moren min tok meg til side og sa at de ikke lenger kunne beskytte meg. Så spurte hun meg om jeg forstod hva det betydde. Jeg svarte ja.

Dermed ringte hun reise­byrået for å kjøpe billett til London. ­Siden har hun ikke bodd i Norge.

Rollemodell

Når Kulturrådet arrangerer konferanse om ­Kulturens rolle i migrasjonens tidsalder går Deeyah Khans historie rett inn, som en inspirerende solskinnshistorie om motgang som ble til nyttig ballast og berikende kunstneriske perspektiver.

I 2013 fikk hun Emmy for ­dokumentarfilmen Banaz: A Love Story, som handler om en britisk-kurdisk 21-åring som blir drept for å ha brakt skam over familien. Khan har startet nettmagasinet sister-hood, som løfter fram stemmene til kvinner med muslimsk bakgrunn. Hun har fått en rekke priser for sitt arbeid, og er Unescos første goodwill-ambassadør for kunstnerisk frihet og kreativitet.

Historien om den trakasserte, flerkulturelle musikeren kunne fort endt annerledes. Som Kulturrådets leder Kristin Danielsen sa, da hun introduserte Khan for konferansens 400 deltakere, er hun én av disse stemmene som kulturlivet «fort kunne mistet» – og som kulturlivet må bli bedre til å favne.

Kulturell verktøykasse

I ­dokumentarfilmen Jihad utforsker Deeyah Khan hva som gjør at noen av dem som har stått i samme skvis som henne selv, trekkes mot ekstremisme og vold.

– Etter at jeg sluttet å lage ­musikk, så jeg at kunsten hadde­ gitt meg verktøy jeg kunne bruke­ til å bearbeide det jeg hadde opplevd. I arbeidet med filmen Jihad møtte jeg ungdom som hadde opplevd mye av det samme som meg, men som ikke hadde fått verktøy til å skape noe ut av det, og som derfor lot frustrasjonen få utløp gjennom vold.

Når Nordisk ministerråd nå mener tiden er inne for bedre å forstå hvordan kulturen kan fremme integreringen, er ett av målene nettopp å motvirke den form for utenforskap som kan dytte mennesker med ­minoritetsbakgrunn i retning av ­ekstremisme.

– Når politikken fylles av frykt­retorikk som plasserer noen mennesker utenfor, må kulturen bli stedet hvor vi kan ha de vanskelige samtalene. Slik kan vi skape fellesskap hvor flere hører til, sa Khan.

[ LES MER: Fikk pris for dokumentar om religiøse krigere  ]

Plantet i tematikken

Når Kulturrådet inviterer, stiller kulturlivet villig opp: Fra ­Nasjonalmuseet på den ene side, til Ulvik ­lokalhistoriske arkiv på den ­andre. Nordic Black Theatre i Oslo var blant deltakerne som i størst grad har beina plantet i mangfolds- og integreringstematikken i sitt daglige virke.

– Slike konferanser kan være så mangt. Men om det fører til at noe blir gjort, så er det fint, sier Deise Nunes ved teateret.

– Men når Kulturdepartementet og Utenriksdepartementet er her, lurer jeg på hvorfor jeg ikke har sett integreringsministeren. Dette er jo like mye Justisdepartementets felt, mener Deise Nunes.