På det meste var det 3.000 bedehus her i landet, nesten dobbelt så mange som det finnes kirker. I tillegg kommer frikirker og religiøse forsamlingshus.
Vårt Land forteller nå om Solberg kirke i Re, som har fått nytt liv som kunstgalleri. Mange slike lokaler er, i likhet med Solberg, tatt i bruk som noe helt annet. Mens andre står til forfall eller er blitt revet.
LES MER: Fra kirke til kunst-arena
Ufarliggjort
Religionssosiolog Olaf Aagedal har forsket på bedehuskulturen og mener de kristne forsamlingshusene er en rik del av kulturarven.
– For mange representerte de i sin tid noe mørkemannsaktig, og var en motkraft mot underholdningskulturen med kino, teater og dans. Nå er bedehusene ufarliggjort og blitt gjenstand for en nostalgibølge, sier han.
– For de som opplevde storhetstiden er det leit å se at disse institusjonene har levd på lavbluss og har mistet sin iboende kraft. Mange mennesker har hatt en sterk identitet knyttet til disse husene og føler det som et svik når de ikke lenger klarer å fylle dem med virksomhet. Noen av husene blir omformet til grendehus og viderefører slik en av funksjonene disse husene kunne ha: å være samlingssted for bygda, sier Aagedal.
Folkebevegelse
Grete Swensen er etnolog og har doktorgrad på kulturhistorien rundt norske forsamlingshus.
– De lokale forsamlingshusene spilte en viktig rolle som læringsarenaer i forrige århundre, og var et viktig supplement til skoleverket. De hadde en viktig funksjon i forhold til de store omveltningene vi opplevde, og var arena for fremveksten av arbeiderbevegelse, avholdsorganisasjoner, speiderbevegelse og bondeorganisasjoner. Og ikke minst som samlingspunkt for frikirke-samfunn. Alle disse gruppene trengte et skall rundt seg – og en arena å utfolde seg i, sier hun.
Hun har hjerte for at disse husene fylles med ny aktivitet, og i beste fall holder på noe av særpreget.
– Det ligger verdier i det disse husene stod for – som det er verdt å ta vare på, sier Swensen.