Ruth Reese var en gospelpioner i Norge. Nå gjenutgis hun digitalt

Som den første etablerte svarte artisten i Norge, kom ikke den opprinnelig amerikanske sangeren til dekket bord. Det ble en kamp for tilværelsen, og for den musikalske arven hun ønsket å videreføre.

Ruth Reese og ektemannen Paul Shetelig fikk ingen norske plateselskap til å gi ut gospel og spiritual- sangene fra hennes egen svarte tradisjon. Sangeren mente uansett nordmenn hadde godt av å bli minnet om denne historien.

Så dukket Hjalmar Svennevik opp, og ga ut Ruth Rees' LP Motherless Child på sitt eget selskap Ops i 1979.

Rasismen lever

En digitalisert nyutgivelse Ruth Rees’ over 40 år gamle album ønskes velkommen! Musikalsk er det en milepæl i vår flerkulturelle musikkhistorie spesielt, og i norsk musikkhistorie generelt.

Sanger som «Joshua Fit The Battle Of Jericho», «Swing Low, Sweet Chariot», «Sometimes I Feel Like A Motherless Child» og «Precious Lord» kan minne oss om at rasemotsetninger fremdeles eksisterer. Om Norge ikke er like Blenda-hvitt som da Ruth Reese kom hit for 60 år siden, så lever fremdeles rasismen og selvgodheten – om enn i mer kamuflerte former enn tidligere.

Fordi flere nordmenn fremdeles betrakter USA som en storebror, og rasemotsetningene har tiltatt de fire årene Donald Trump har vært president, har garantert dette gitt gjenklang i en del norske miljøer også.

LES OGSÅ: Kamilla Wigestrand skriver sanger om sårbarhet, uro og vilje

Berører livene

Frihetssangene til Ruth Reese berører livene våre, uavhengig av hudfarge. I en tid hvor nærhet og tilhørighet er blitt mangelvare, og ikke bare på grunn av koronapandemien, minner budskapet i sangene oss både om grunnleggende moralske holdninger og hva som er kjernen i det kristne budskapet som sangene opprinnelig sprang ut av. Disse sangene omfavner oss, de gir oss et anerkjennende håndtrykk, uten at vi trenger å vegre oss. De inkluderer oss i et fellesskap hvor alle er like mye verdt, og hvor kjærligheten er størst av alt!

Den himmelske lengselen som preger sangene, kan sees i sammenheng med et håp om noe bedre i den undertrykkende slavetiden sangene ble skrevet og sunget. Eller de kan fungere som en knagg man kan henge døden på. Kanskje rett og slett bare gi oss en påminnelse om at bak skyene er himmelen blå?

Valgte røttene

Ruth Reese vokste opp i Chicago, før hun reiste til Europa som klassisk konsertsanger. Med strålende kritikker, og flust med tilbud om kabaretoppsetninger under artistnavnet The Black Rose, trodde nok flere at det var dét hun skulle satse på da hun bosatte seg i Norge i 1960.

Men da Ruth Reese oppdaget hvor lite europeere visste opp musikken som var skapt av hennes forfedre, valgte hun i stedet å gå tilbake til sine musikalske røtter: spirituals og gospel, ofte omtalt som afroamerikansk musikk.

Spirituals ble bragt til USA av afrikanske slaver fra begynnelsen av det 17. århundre. Det var det eneste de kunne ta med seg, der de ble lagt i lenker og stuet ombord i slaveskipene.

Fra begynnelsen av 1920-årene gjorde også gospelmusikken sitt inntog i de fargede kirkene i USA. En helt sentral foregangsmann var Thomas A. Dorsey, også kalt «gospelmusikkens far».

I selvbiografien Min vei, får vi vite at Ruth Reese kjente godt til mannen som skrev over 400 gospelsanger, inkludert «Peace In the Valley» og «Take My Hand, Precious Lord». Moren hennes hadde sunget i Dorseys kor.

LES OGSÅ: Metallrockerne Neal Morse og Stryper har alltid holdt trosfanen minst like høyt som de har skrudd opp volumet

Mishandlet musikk

Flere år senere hadde Ruth Reese sendt Thomas A. Dorsey et brev, og spurt hva han syntes om den fortolkningen gospelsangene hans hadde fått i radio og på konserter. Dorsey hadde svart med å sende henne et lydbånd, hvor han sa at han ofte syntes folk mishandlet musikken hans ved å jazze den opp og kommersialisere den.

Dette husket Ruth Reese, da hun mange år senere hørte hvordan musikkarven hun var så glad i var blitt ytterligere kommersialisert og – i hennes ører – svekket i en modernisert form.

Derfor gjorde hun sitt ytterste for å gjøre sangene kjent og respektert i sin tradisjonelle form, også i Norge. Om den materielle hverdagen i hennes nye hjemland var en helt annen enn for hennes egne forfedre, kunne den sjelelige tilstanden være desto verre, hadde hun erfart.

Nektet å «stashe opp»

De få norske plateselskapene som gadd å svare henne, begrunnet de det gjerne med at repertoaret ikke var interessant. Det samme svaret hadde Thomas A. Dorsey fått mange år tidligere i USA. Til slutt valgte han å punge ut selv for å trykke 1.000 eksemplarer av låten «Somewhere». Også dette går frem i biografien hennes.

Den eneste muligheten var, ifølge et par selskap som svarte henne, å gjøre repertoaret mer kommersielt tilgjengelig.

For Ruth Reese var det helt uaktuelt. Hadde ikke nettopp Thomas A. Dorsey fortalt henne hvor ille han syntes det var at musikalske modernister hadde «jazzet opp» låtene hans? Da kunne i hvert fall ikke hun gjøre det!

Kjent på kroppen

Sårheten og smerten i sangenes opprinnelige form hadde Ruth Reese selv kjent på kroppen – også i Norge.

I 1984 uttalte hun til bladet Treff, at hun de første årene i Norge var blitt forfulgt på gaten, fått doblet husleien og blitt boikottet av handelsstanden.

Likevel krummet hun nakken og holdt konsert i Molde domkirke under byens jazzfestival i 1972, med medbragt båndopptaker som eneste akkompagnement. Senere turnerte hun for Rikskonsertene. Gradvis åpnet dører som tidligere hadde vært lukket seg.

En som tidlig tok imot henne med åpne armer, var predikanten og sangevangelisten Aage Samuelsen. Da Broder Aage og Ruth Reese stemte i «When The Saints Go Marching In» under Vekkeropet Maran Atas møter i Turnhallen i Oslo, nådde temperaturen de samme høyder som «søster Ruth», som Aage Samuelsen kalte henne, husket fra de svarte menighetene i Chicago.

LES OGSÅ: Kristin Asbjørnsen evner å gå nye veier uten å miste identiteten

Hjertelig

Ruth Reese ble utnevnt til æresmedlem i SOS Rasisme under feiringen av organisasjonens femårsjubileum 25. oktober i 1990 i Oslo. Under takketalen segnet sangeren om, og døde få minutter senere.

Kort tid etter hennes død begynte Kristin Asbjørnsen, som hadde vært en av hennes elever, å samle den musikalske arven hennes. I 2006 ga Asbjørnsen, som da var blitt en etabler og kritikerrost jazzsanger her i landet, ut albumet Wayfaring Stranger – A spiritual Songbook, hentet fra Ruth Rees' repertoar.

I anledning den digitale utgivelsen av Motherless Child, holdt Kristin Asbjørnsen 25. oktober en spirituals-konsert i Tøyenkirken i Oslo. En konsert for både hjemmekjære, hjemvendte og hjemløse.

Arven etter Ruth Reese har ingen adresse, bortsett fra hjertene våre.

---

Fakta:

---