Reformator med saksofon

Sammenstillingen av sosial kommentar og spiritualitet finnes det enorme tradisjoner for i den afroamerikanske musikken. Den går som en tråd gjennom viktige deler av soul-, jazz- og gospel. Det kan også kjennes som om det de siste ti årene er jobbet fram et mye bedre klima (ja, det var menneskeskapt!) i Norge for å forstå og interessere seg for den åndelige delen av helhetsbildet, uansett om man deler troen eller ikke.

Inn i samtiden

Med sitt debutalbum Omega, utgitt på ærverdige Blue Note i New York denne måneden, har den 22 år gamle altsaksofonisten Immanuel Wilkins to uttalte mål: Å følge Jesus Kristus og å favne helheten i «the black life» i USA. Albumet var ferdigstilt før alle hadde hørt navnet George Floyd og begivenhetene som førte til at politimennene som foretok den fatale pågripelsen av ham nå er siktet for drap og medvirkning til drap. Men dette, og opprørene og oppgjørene som har preget USA i tiden etterpå, gjør naturligvis at grunntemaet for plata igjen er fremst i den amerikanske samtidsbevisstheten.

Nytt New York-sound

Foruten Wilkins selv består kvartetten på albumet av Micah Thomas på piano, Daryl Johns på bass og Kweku Sumbry på trommer, alle unge musikere fra New York-scenen. Wilkins selv vokste opp i Pennsylvania, ikke langt fra Philadelphia. Han spilte piano i kirken hjemme før han flyttet til New York og CV-en som sideman og bidragsyter på andres prosjekter begynte å vokse. På den står til og med Bob Dylan og Solange, i tillegg til jazzprosjekter med alt fra Thelonius Monk- til Count Basie-materiale. Produsenten her, pianist og komponist Jason Moran, har vært viktig for Wilkins inntreden i den etablerte jazzverdenen.

Lyden på plata er krisp og transparent, litt som god moderne livelyd, spesielt merkbart i trommeparken. Her følges vel en linje som preger flere av de nyere Blue Note-utgivelsene. Valget om ikke å fargelegge for mye eller for eksempel gi soundet et markant vintage touch, gjør selvsagt at man hører tradisjonen musikken står i gjennom låtene og valg som gjøres i selve spillingen framfor i lydbildet. Det er for så vidt nok av folk om dagen, innen hip-hop og annet, som brifer med bilder av rullende båndspillerspoler og «klassisk» estetikk som skal knytte musikken til respektabel arv og fortid, og det er bare fint at et ungt band med tidløs besetning ikke alltid må hive seg på noe sånt. Den klare lyden fungerer strålende på balladene, men man kan også i små øyeblikk ta seg i å savne bitte litt sonisk karakter og lim i de mer dynamiske sporene.

Tradisjon

Dessuten: Om man for eksempel sammenligner med hvor langt en John Coltrane blåste den spirituelle jazzen for 55 år siden, virker en del av de unge newyorkerne nærmest tradisjonalistiske av seg. De er nok det nye og kraftfulle, men innenfor gitte rammer, som det heter, og de kan også svinge på gamlemåten om det kreves. Om man kan være med på slike forutsetninger, er Omega en fin plate med mye livlig og godt spill og gode komposisjoner. Og altså et sterkt idégrunnlag.

Det sarte og lyriske tredjesporet «The Dreamer» er en hyllest til James Weldon Johnson, den første presidenten i borgerrettighetsorganisasjonen National Association for the Advancement of Colored People (NAACP). Skjønnheten her står i sterk motsetning til angstpulsen, følelsen av forfølgelse og skrikene i de to låtene «Ferguson – An American Tradition» og «Mary Turner – An American Tradition».

LES OGSÅ: Nick Cave viser til nåden i sin kritikk av scenenekt

Rop om endring

Sistnevnte beretter om det rasistisk motiverte drapet på Mary Turner, som også var gravid i åttende måned på drapstidspunktet, utført av en lynsjemobb i Georgia i 1918. «Ferguson» omhandler derimot en hendelse av nyere dato. Den ubevæpnede tenåringen Mike Brown, Jr. ble skutt og drept av en politimann i Ferguson i Missouri i 2014. Politimannen ikke ble straffeforfulgt, og låten er ment å fange både det som skjedde og stemningen i St. Louis-forstaden. Wilkins har i intervjuer uttrykt en nærmest pedagogisk anlagt misjon bak at han plasserer episoder i nyere amerikansk historie sammen på denne måten. Det er den samme, og stadig voksende, rekken av hendelser som ligger bak ropene om endring i USA i dag.

Andre halvdel av plata er gjennomlyst av Wilkins' kristne trosgrunnlag. Det starter med den meget pene singelen «Grace And Mercy», går via en suite i fire deler, som en lang bønn i mange faser, og ender i den opphøyde lovprisningen «Omega». Selv om flere eksalterte partier her sikkert kan rubriseres som spiritual jazz, med både solistfrislepp og felles bandjobbing i maskinrommet, møtes disse partiene også av en stor sindighet i nennsomt tilrettelagte og forsiktige, komponerte deler.

Følge Jesus

Man kan se for seg at Omega bare er en begynnelse for en ung instrumentalist og komponist som vil ta steg i begge disiplinene. Det er interessant at Immanuel Wilkins ser ut til å koble sin kristne tro til en idé om at å følge Jesus også betyr å være en utålmodig reformasjonens røst. Bevæpnet med saksofonen, men også den nevnte viljen til å gå pedagogisk til verks. «A change is gonna come», sang soulsangeren Sam Cooke i den store sangen den amerikanske borgerrettighetskampen plukket opp. Men når?

LES OGSÅ: Opprør mot «fremskrittet» på Oslo Kammermusikkfestival

---

Album: Jazz

• Immanuel Wilkins
• Omega
• Blue Note
• «Debutalbum preget av kristen tro og sosial bevissthet.»

---