– Musikk åpner opp for Gud

Hva er det med musikk som får oss til å gråte? Og hvilken rolle kan musikk ha i vårt åndelige liv? Franske Elisabeth-Paule Labat (1897-1975) var musiker og nonne, og ønsket å trenge inn i mysteriet musikk. Fader Erik Varden, norsk cisternciencermunk og superior ved Mount Saint Bernard Abbey i Leicester, England, har oversatt boken hennes og presentert den for et større publikum, The Song that I am: On the mystery of Music.

Varden oppdaget Elisabeth-Paule Labat da han for seksten, sytten år siden var innom hennes kloster i Bretagne.

– Jeg gikk til nonnenes bokhandel. Utvalget var begrenset, jeg fant først ingenting av interesse - inntil jeg oppdaget et grått, nøysomt lite bind som fanget blikket. Tittelen, 'Essai sur le mystère de la musique', fikk meg til å stusse. Helt siden jeg var barn har jeg gått og lurt på hva det er med musikk som evner å bevege oss så dypt, så umiddelbart. Hva skjer egentlig når vi lytter til, opplever musikk? Jeg tenkte det var verd noen francs å se om Labat kunne hjelpe meg med svar. Det var en god investering.

Bærer et budskap

– Hvordan forklarer Labat meningen med musikk, går det egentlig an å si at musikk har noen mening?

– Musikkens hensikt, ifølge Labat, er å utforske, utvide, og gi uttrykk for vårt sjelsdyp. Hun insisterer på at musikk er en grunnleggende kategori i åndslivet. Musikk er ikke først og fremst til hygge eller pynt, selv om den kan tjene begge formål. Sann musikk bærer et budskap. Den er formidlende, sier Varden.

Eget språk

Men musikken har også en mening, mener Varden.

– Når musikken forblir tro mot seg selv, mot dét som er dens oppgave, dens kall, er den meningsfull. Selvsagt må vi gradere. En partita av Bach beveger seg på et annet plan enn et Lyrisk Stykke fra Griegs Opus 12. Begge har sin plass; begge har sitt å si. Men de uttrykker seg med ulik grad av konsentrasjon og dybde.

– Labat snakker om et språk som taler til andre registre, hva mener hun med dette? 

– Hun mener, tror jeg, at vår intellektuelle og åndelige kapasitet som mennesker går utover, hinsides verbal rasjonalitet. Ikke alt vi vet, ikke alt vi aner eller lengter etter kan uttrykkes med ord. Det er noe vi lett glemmer i vår moderne vestlige hverdag, hvor vi er besatt av å artikulere oss, av å forklare og å prøve å forstå. Derfor er det så smertefullt for mange å nå en intens grad av erfaring - gjennom smerte, kanskje, eller sorg, eller i møte med skjønnhet - som simpelthen ikke kan oversettes i ord. Slike opplevelser gjør at vi kan kjenne oss uhyre ensomme. Musikk har en evne til å nå oss i slik ensomhet. I et sjokk av gjenkjennelse, kan musikkens språk åpne et nytt rom, en reell kommunion, hvor det dyp berøres som er utilgjengelig for analyserende tanker. Det er utfra dette perspektiv at Labat fremstiller musikk som sjelens språk: et uttrykk for det uutsigelige.

Sjelen

Varden forteller hvordan han for mange år siden så et intervju med den polske filmskaperen Krzysztof Kieślowski på TV. Han fortalte der om et brev han hadde fått fra en ung kvinne som hadde sett hans film 'La Double vie de Véronique'. Filmen, skrev hun, hadde fått henne til å oppdage at hun hadde en sjel. Labat ville si, fortsetter Varden, at sann musikk formidler nettopp dette budskapet, mennesket har en sjel.

– Er musikken som språk noe umiddelbart forståelig, eller er det noe man kan trene seg opp til?

– Det ser ut til at mennesker naturlig har større eller mindre anlegge for å berøres av musikk. For noen er musikken et naturlig primærspråk; for andre forblir den gåtefull. Når det er sagt, kan man helt sikkert øve seg til å bli en bedre, mer mottagelig lytter. Enhver kunstform, enhver form for høyere diskurs, krever møysommelig opplæring og tilvenning, dét de gamle grekere ville ha kalt askese.

Vitnesbyrd

Labat er nonne. Hun er ikke musikkteoretiker. Likevel skriver hun altså om musikk.

– Hun var nonne først og fremst, men også en benådet utøver, som både pianist og organist. Hun hadde tilnærmet seg alle verktøy som trengs for å bli en ansvarlig kritiker. Boken hennes er en eksperimentell utlegning som utgår fra både analyse og erfaring. Derfor utgjør den, slik hun kaller det, et "vitnesbyrd". Labat skriver uredd i første person entall om hvordan musikken preger henne; derved hjelper hun oss til å gå i oss selv. Som en trofast samtalepartner, en venn med utstrakt hånd, lar hun oss se at vår evne til estetisk erfaring langt overgår det vi kan hende forventer, og at skjønnheten som beveger oss, rett imøtegått, kan lede oss mot sannhet.

– Hvem henvender boken seg til? Kan hennes tanker tilføre noe til kulturlivet utenfor 'den lille krets'?

– Boken henvender seg til enhver som har lyttet til musikk og spontant felt tårer; til enhver som, fra tid til annen, har behov for å høre en særlig komposisjon uten helt å vite hvorfor; til enhver som erfarer et indre liv som ikke lar seg favne av tale. Den er lærd, men ikke utilnærmelig.

Tegn

Labat bruker begrepet tegn om musikk. «Tegn» er noe vi kjenner fra hele den vestlige filosofiske og teologiske tradisjon, for eksempel fra kirkefaderen Augustin. Tegn er noe som viser til en bakenforliggende sannhet.

– Men hvordan er musikk tegn?

– Godt spørsmål. Jeg tror vi kan si at musikken er et tegn i den forstand at den ikke er seg selv nok. Musikk kan tale til oss. Den har oss, lytterne, som adressater. Slik er den et språk. Den har naturlig nok også et opphav.

Varden slår fast at musikk ikke lar seg redusere til matematiske former. Når Labat reflekterer omkring den inspirasjon som ligger til grunn for sann musikk, fører det til Gud. Hun nøler ikke med å spore den tilbake til samme Ånd vi teologisk og liturgisk kaller Hellig.

– Musikken er et Guds budskap gjort tilgjengelig i den skapte, naturlige sfære; et budskap som peker mot nåde, men ikke nødvendigvis er benådet.

– Hva mener du med det?

– Jeg mener at stor musikk kan røre et hjerte avstengt fra Gud, en sjel som ikke er seg selv bevisst. Derved fungerer den som 'tegn'. Den er et sendebud fra en høy, sublim, annen verden. Den som tar imot musikkens budskap, gjør seg sårbar. Han kan løftes inn i en ny dimensjon. Hva motagelighet for tro, for hellighet angår, sier Labat, er musikk sommetider en slags forberedelse.

– Hvordan tenker Labat, eller du, om forholdet mellom musikk og annen kunst, har musikk en særegen egenskap som tegn?

– Kategorien «tegn» dekker et bredt register, selvsagt. Til syvende og siste har enhver form for menneskelig uttrykk tegnverdi. Alt vi sier, alt vi skaper, er et mer eller mindre presist signal om en innsikt vi ønsker å formidle. Det er del av menneskets lodd at slik formidling kun unntaksvis er absolutt presis. Det er nær sagt umulig å gi et annet menneske, selv et som står oss nær, tilgang til dét vi bærer i vårt sinn eller hjerte. Men musikken har bedre sjanser enn noen annen uttrykksform. Det ville Labat si. Hennes overbevisning tilsvarer min egen erfaring.

Til sjelen

Andre former for kunst, som maleri eller skulptur, taler til oss gjennom et materielt objekt vi oppfatter med sansene. Men musikk formidler direkte.

– Musikken går oss rett i sjelen. For å lytte til musikk må vi ikke mobilisere fantasien; tvert imot, vi lytter best når vi bringer våre sanser til taushet. Selvfølgelig finnes der et medium: utøveren og hans instrument, om det dreier seg om et symfoniorkester eller en solosanger. Men musikerens oppgave er uselvisk å gi uttrykk til en røst som går direkte fra komponistens skaperkraft til min egen lyttende, lengtende sjel. Mahlers 2. Symfoni gir ører som kan høre adgang til en religiøs erkjennelse som kan synes overveldende intim. Mozarts fiolinsonate i E-moll åpenbarer en øm bedrøvelse som på samme tid er uttalt og usigelig. I musikkopplevelser av slik intensitet, er det som om muren av ensomhet vi vanligvis omgis av faller. Som lytter står jeg blottstilt, på samme tid sårbar og sterk, i umiddelbart møte med en annens innerste sannhet. Derved opplever vi "tegnet" i ytterste potens. Det opphører å være signal og blir bro. Vi befinner oss med ett i samfunn. Kunsten kommer derved nær religion. Og vi begriper hvorfor troen så spontant uttrykker seg i sang, en sang, det leser vi i Skriften, som vil ljome i evigheters evighet, i himmelens evige communio!