Musikk

Midtpunkt 
for første gang

På 250 plater har gitarist Geir Sundstøl krydret andres musikk. Nå gruer han seg til å stå midt på scenen med egen musikk.

Bilde 1 av 4

I et «klaustrosonisk» betongrom innerst i et garasjeanlegg.

– La oss si det er på Ekeberg, sier Geir Sundstøl. Han kunne ha sagt under Ekeberg.

Foran alle de andre gitarene – Martin, Fender, Gibson, Gretsch og andre av mindre kjente gitarslekter – henger en raritet i plast laget for folket etter Django Reinhardt-modell. Med en hånd lirker han løs en vinrød Gretsch. Utenfor den henger et tyrkisk folkemusikkinstrument. En Shankar-gitar fra India er med på den nye platen han har spilt inn. Den som kommer til høsten.

Mors gitar

Med hvert instrument følger det en historie. Her er det er mer enn innkjøpsverdi. Om noen kan fortelle den 45 år gamle haldenseren og strenge­ekvilibristens liv, så er det disse gitarene.

– Hva var din første gitar?

Han må rydde unna en tyrkisk sazi for å komme til en liten stålstrenger med slitt kasse og stemmeskruer som er skrudd på opp-ned. På hodet er det et slitt merke der det antagelig har stått Halden musikkhandel.

– Denne Stordal-gitaren fikk min mor til konfirmasjonen.

Han legger den i fanget og fingrer fram noen kjærlige bluesriff med fingertuppene på venstrehånda. Sundstøl spiller links. Mors gitar er bygd om til en lap-steel. For den uinnvidde betyr det at stolen øverst på gitarhalsen er forhøyet slik at strengene ikke kommer i berøring med halsen. Med et stål i høyre hånd kan han gli melodiene fram fra de spente­ stålstrengene. Om gitarmaker Jens A. Stordal i Tistedalen så og hørte dette!

– Jeg kommer ikke fra noen musikalsk familie. Som 13-åring syntes jeg gitar var kjempetøft. Jeg kunne like gjerne stått med en tennisracket, forteller han.

Hvit gitarkasse

Sundstøl abonnerte på bladet Puls fra 1983 og var helt klar da Steve Ray Vaughan debuterte. Ry Cooder og andre ga sine impulser, men han kan ikke peke ut noen spesielle, bare en lang rekke forbilder.

De første stabsmusikerne på Fredriksten festning hadde det med å krydre den østfoldske folke­musikken med marsjer og poloneser fra det europeiske kontinent. Da Haldens forrige ­gitarlegende Claes Neeb hundre og noen år senere hentet impulser utenfra, var det fra det amerikanske kontinent og Chet Atkins. Med sitt studio i Tistedalen ble Neeb gudfar til musikk fra Saturday Cowboys, The Younglords, Henning Kvitnes og – i hvert fall en B-side fra det britiske bandet Echo & the Bunnymen samt Lars Kilevolds «Livet er så kjipt».

Følg oss på Facebook og Twitter!

Men alt Sundstøl har etter Neeb, er gitarkassa hans – en hvit sjeldenhet med preget lær langs kanten.

– Jeg har ikke helt skjønt meg på den Chet Atkins-musikken, sier han og illustrerer poenget med en ikke påfallende finfølt versjon av Atkins-klassikeren «Freight Train».

Det ble den tolv år eldre Henning Kvitnes som åpnet verden for 17-åringen. I bandet til Kvitnes fikk han spille landet rundt. Som 18-19-åring flyttet han til Oslo og ble der.

Snurregitarier

Mer enn 50 instrumenter teller han inne i klaustro-studioet. I leiligheten opp trappa har han de det ikke er plass til her – pauker, vibrafon, xylofon, piano, samt den gamle harpen han fikk kjøpe etter den gamle operaen. Fra mobilen henter han fram en video av hans to år gamle datter som dagen før dristet seg til å spille på harpen for første gang. Paukene er hun for lengst kjent med.

– Men siden hun ikke er keivhendt, ville hun ikke ha mye glede­ av disse instrumentene, sier han med et håndsveip over gitarveggen vi sitter ved.

En kamerat drev platebutikk. Bare det å se på platecovere åpnet for mye nytt. Hva er for eksempel en marxophone? Han henter en raritet ned fra en hylle på motsatt vegg. Etter hvert kommer det fram flere slike som var bygd for at folk flest skulle kunne spille melodier og akkompagnere seg selv. En guitolin eller en marxolin er andre eksempler på instrumenter som smarte selgere reiste rundt og spredte musikk med. Raritetene har fått nytt liv som når Tom Waits tok med et optigan på en plate, et slags orgel hvor du kan legge inn forhåndsinnspilte lydspor ved å fore den med en plastplate på størrelse med en LP.

– Før internett skjønte vi ikke hva dette var. Heller ikke hva en cumbus var, sier han og plukker opp det tyrkiske folkeinstrumentet og spiller et sugende bluesriff.

Så kom Molvær

Over sommeren kommer det første albumet med Geir Sundstøls musikk. Noe av skylden for det har jazzmusiker Nils Petter Molvær som tok Sundstøl med på sitt siste album. På jazzturné opplevde Sundstøl for første gang et publikum som kunne lytte andektig i en og en halv time.

– De lytter uten at vi synger eller forteller vitser – bare spiller så fin musikk som mulig. At det finnes folk som driver med det, visste jeg ikke. Jeg trodde man måtte ha en skjeggete mann som sang på dialekt og vitset om seg selv og at musikken måtte ha vers og refreng og vare i fire minutter. Det viser seg at de kan vare i 13 minutter hvis en får lyst til det en dag. Jeg har gått glipp av det i alle disse årene, sier han.

– Du skrev musikken etter ­møtet med Molvær?

– De færreste musikere kan skrive musikk. Jeg vil kanskje heller si finne på. Jeg kan ikke noter og teori. Jeg har laget noen sanger tidligere sammen med for eksempel et band som heter Onkel Tuka. Men å sette seg selv i sentrum, er det vanskeligste. Jeg har det så inngrodd i meg at jeg skal utfylle en sanger, spille mellom frasene og bidra med det som mangler. Å ikke ha noen å lene seg på eller spørre – det er uvant.

Hawaii

Pedal steel er et instrument med en sterk identitet, gjerne knyttet til Hawaii-musikk eller smektende country. Hører du på Nils Petter Molværs siste album, leter du forgjeves etter slike assosiasjoner.

– Hva vil du si din musikk ligner mest på?

– Jeg vet ikke, jeg har ikke spilt musikken for så mange. Jeg kan like godt spørre deg.

Med en ny referanse til Tom Waits er vi framme ved den amerikanske avantgardekomponisten Harry Partch (1901-1974). Der vi andre nøyer oss med 12 toner i skalaen, ga hans mikrotonalitet plass til 43 intervaller. Ikke rart han også ble en instrumentbygger.

– Da Tom Waits skiftet retning på midten av 1980-tallet, var det han drev med like deler Captain Beefheart og Harry Partch, sier Sundstøl.

String-plong

Han snur seg til pedal steel-en og demonstrerer skalaen med toner vi vanligvis oppfatter som «feil».

– Verk av Partch blir oppført på Ultima-festivalen i år. Jeg tenkte jeg skulle lage en slik plate, men det ble det ikke. Selv om Michael Blair er med på platen. Han har spilt med de spesielle Partch-instrumentene og har spilt med Tom Waits. Å stryke en pute med korsstingsbroderier er alt Blair endte opp med å gjøre i studio.

– Når du skulle finne på din egen musikk, var det lett å vite hva det skulle bli?

– For meg var det opplagt at det var med en sånn i hånda jeg skulle gjøre det.

Han plukker opp den grønne dobro-gitaren og demonstrerer sin særegne måte å slide toner ut av gitaren på.

– Det er jo det jeg har lyst til å drive med og utvikle. Det er ikke akkurat noen rockeplate. Her har jeg noe å bidra med. Her gjør jeg noe ikke så mange ­andre gjør.

Doktor streng

Han kommer på et instrument han har glemt bort. Han lærte å spille på det av doktor Kamala Shankar i India. Som en hardingfele har det ­understrenger som klinger med 20 strenger i alt.

– Hun var veldig streng. Sju om morgenen ringte hun og spurte om jeg øvde. Da skjønte jeg på hvilket lavt nivå vi befinner oss her. Hun spilte klassisk hindumusikk innen en tradisjon der du i flere år lærer å synge musikken før du får ta i et instrument.

– Å ha spilt på 250 plater blir ikke mye verd når du kommer dit og hører henne spille en raga på 40 minutter og får det til å være interessant hele veien, sier Sundstøl beskjedent.

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk