Maler fortsatt mot strømmen

Vi sitter her, Dag Hol og jeg – med bilder på alle kanter, enorme bilder, små bilder, vi er omgitt av en slags aftenrøde, midt i Rådhuset i Oslo. Helt siden han og flere brøt med det vedtatt norske – det abstrakte maleriet­ på 1980-tallet – og vendte seg mot det figurative uttrykket­ igjen, har han vært tro mot sitt. De ble kalt «nyromantikere». I visse kretser ble de hatet.

– I dag er jeg ikke hatet, sier han.

– Jeg er fullstendig ignorert ... jeg mener blant kritikere.

– Du har stått en «maraton»?

– Ja, jeg er sikker på at dette­ maleriet kommer tilbake én gang. Derfor tar jeg sjansen på å male dem slik jeg gjør.

Hvile

Den forrige utstillingen han hadde, ble sett av 30.000 på tre uker, 3.000 stilte på åpningen. En stor del av publikumet er unge, som begeistres. Så ignorert er kanskje ikke ordet.

– Jeg vet, sier han, at hvis jeg stilte ut disse bildene på landsbygda i India (noe jeg ikke har gjort), ville alle respektert dem. De ville si de var et under. Og det gjør de ikke om det kommer en maler med en strek. Men jeg skjønner det er naivt å tro at slik burde det være i Norge også.

Han kaller utstillingen i Rådhuset Requiem, hvile. Død, men også kontemplativ og sjelelig hvile. En overskridende stillhet, som ikke er flukt fra et aktivt liv, men som gir et aktivt liv dybde og inspirasjon som er viktig å ta med seg. Utgangspunktet er den katolske dødsmessen. I det store uttrykket som en slik utstilling er, finner vi også hav og vann – symbolet på liv.

– Jeg har alltid vært glad i klassisk musikk, og så at Mozart, Fauré, Verdi og mange, gjorde rekviemmessen til sitt mest sublime uttrykk. Så tenkte jeg at jeg kunne lage et maleri med tittelen «Rekviem». Det ble tre malerier. Så de tre store der nede ...

Han snur seg og peker.

– Det er rekviemserien, om jeg kan kalle det det: Requiem, Lacrimosa (tårenes dag) og ­Libera me (fri meg).

LES OGSÅ: Disse har malt vårt mentale bilde av helvete

Det meditative

– Det første, Requiem, er det med det sorte isfjellet. Jeg har sett sorte isfjell selv. Det blir til når isbreen trekker ned over fjellsiden og plukker med seg jord og skitt fra bakken. Døden er jo abstrakt, ingen vet hva det er. Så jeg har gjort det litt abstrakt, skremmende også, dramatisk, det er en nærmest overjordisk opplevelse i bildet. Lyset bak er inspirert av russiske ikoner, hvor gullet er symbol for det himmelske lyset. Jeg forholder meg også til månen i mange­ av bildene mine, dette uno mystica­, det mystiske­ ­lyset, slik mystikere i kristen og ­annen tradisjon ser lyset i en sjel. Vi trenger disse symbolene for å forstå. For når vi begynner å snakke om det hellige, det skjønne, utsetter vi oss for et paradoks, nesten en umulighet – fordi det hellige ikke har noen begreper. På den ene ­siden må vi ha begreper, og likevel blir alt som sies på en måte feil. Da Gud «møter» Moses i ørkenen, spør Moses: «Hvem er du?», og Gud svarer· «Jeg er den jeg er». Det er genialt.

For en del år siden konverterte­ han til katolisismen. Far var prest, men sønnen meldte seg ut da han var 18. Så meldte han seg «inn» igjen – men ble katolikk.

– Jeg var opptatt av det meditative. Det var ikke Den norske kirke, i hvert fall ikke da. Jeg syntes Den norske kirke var for barnslig, rett og slett. Jeg følte at jeg i kirken ble snakket til som et barn, det er en slags barnegudstjeneste der hele tiden. Slik er det ikke i Den katolske kirke, hvor messen og nattverden er sentrum. Prekenen er ikke så sentral.

– Det du vil kalle mystikk?

– Jeg er opptatt av en iboende dimensjon i sinnet som en kan identifisere som et stille, perifert lys, en kraft. Det er ikke opplagt at vi ser det i meditasjonen eller i stillheten i menneskesinnet, men i ettertid kan vi ha en fornemmelse eller erkjennelse at det var der. Mange ville kalle dette Gud, og kanskje med rette. Men det begrepet er også behengt med mange historiske aspekter, som gjør at det er ikke så lett for meg å referere til det. Jeg er ikke så interessert­ i «trospakken», i første­ omgang. Men av dette indre lyset som ­fører til gjerning, til mer en slags holdning. Og da mener jeg ikke at det skal være helt flatt. At det handler om å oppføre seg pent her i verden. Det er ikke slik. Det er et engasjement, som går dypere enn gjerningen. Jeg tror det var det Jesus prekte. Noe av det søker jeg å formidle med min kunst. Kan vi kalle det «sakralisme»?

KOMMENTAR: Stein Erik Hagen er en luring

Hellig

Dag Hol malte mot strømmen, og gjør det fortsatt.

– Jeg har ikke sans for den konseptuelle kunsten, at ideen er viktigere enn selve gjerningen, maleriet. Når vi liker van Gogh, er det ikke for det han mente om det ene eller det andre, men fordi han maler så fint. Selve strøket. Jeg har et sterkt forhold til Jan van Eyck (1390–1441), en av de aller største filosofene i europeisk kultur. Vi kjenner ham som maler. Han skrev tre setninger, som vi kjenner til. Den ene finner vi på hans kanskje mest kjente bilde, Arnolfinis bryllup. Vi ser en mann og en kone, de holder hverandre i hendene – det er et svært symbolsk bilde. De har tatt av seg på føttene, for ekteskapet er jo hellig, de står på hellig grunn. Ektesenga står der, den er rød – og vi ser et granateple­, et symbol på Maria og befruktningen. Lyset i kronen er en referanse til Jesus Kristus. I rommet bak er det et speil, hvor brude- paret, men også maleren, er synlig. Og så står det: «Jan van Eyck var her». Altså et slags testamente­, han var vitne til det som skjedde. Det er den første setningen. Så er det naturlig å spørre: Hva gjør du her? Og han skriver på rammen til sitt eget portrett: «Jeg gjør så godt jeg kan». «Jeg er her. Og jeg gjør så godt jeg kan», det er hele hans filosofi. Det er hans kall.

– Og ditt?

– Det er også blitt mitt – hvordan jeg maler disse bildene. Jeg prøver å være til stede i hvert øyeblikk. Skal du gjøre så godt du kan, må du være til stede. Du ­orker ikke, du blir trett, du ser på TV, alt det er greit. Men i den grad du kan, må du være til stede.

– År er gått siden «rystelsene» på 1980-tallet. Hvordan har du det med romantikerbegrepet i dag?

– Romantikkbegrepet i dag er et nostalgisk, tilbakeskuende­, mimrende og konvensjonelt begrep­, som plasserer min kunst et sted i kunsthistorien hvor den blir uaktuell og uinteressant. Man tenker: Dette har vi sett før. Jeg kjenner ikke at jeg hører hjemme der. Jeg føler meg samtidsorientert og evig aktuell, men forholder meg til en virkelighet mange mennesker i dag ikke har et forhold til. Selv ikke uttalte kristne har nødvendigvis forståelse for dette indre, tidløse, umanifeste begrepet. Man kaller det man tror på kristendom, og blir ofte banale og barnslig enkle­ i vår tro.

LES OGSÅ: Slik havnet denne norske stavkirka i Polen

Alltid en kamp

Bildene henger her: Hvile, rekviem. Noen av bildene er fire ganger to meter, de er vokst ut av det han snakker om. Midt i rommet står en kiste, han har laget sin egen kiste. Enkel, med et silkestykke i.

– Hva gjør du nå?

– Jeg holder på å bygge på ­huset mitt. Det skal bli et ­museum, har jeg tenkt.

– Da vi kom inn her, sa du at det blir bare verre og verre ...

– Det er vel bare noe man sier. Men jeg tror det alltid vil være en kamp. At du hele tiden må kjempe­ for å finne sannheten, finne roen, finne stillheten, det finnes alltid en motstand, den dør aldri. Så verden blir aldri lykkelig. Paradis, det kommer an på om de har kontakt med deg selv, i det tidløse.

Katolsk dødsmesse: Bildene er inspirert av den katolske dødsmessen – rekviem, hvile, men også kontemplativ og sjelelig hvile. En overskridende stillhet, som ikke er flukt fra et aktivt liv, men som gir et aktivt liv dybde og inspirasjon som er viktig å ta med seg. Altså liv.