Kultur

I 1963 ble det bråk da arkitekt Geir Grung var klar for å flytte inn i sitt nybygde glasshus på Jongskollen utenfor Sandvika i Bærum. Ikke bare var det selve motsetningen til det norske husbankhuset. Det var også bygget helt uten kontakt med forskriftene. For arkitekten kan det hele ha vært et reklamestunt. Og skal du bo i glasshus, er det en fordel å ville stå utstilt.

I utstillingen «Det norske glasshuset» på Nasjonalmuseets avdeling for arkitektur, vises i disse dager fram et knippe ­eksempler på norske glasshus fra særlig 1950- og 1960-tallet tegnet av de norske modernistene Arne Korsmo, Ove Bang, Sverre Fehn, Håkon Mjelva, Geir Grung, og Wenche og Jens Selmer. Stål, betong og glass.

I dag er store glassflater i boliger heller regel enn unntak. ­Hyrer du en arkitekt, er det nærmest selvsagt at naturen eller nabo­laget skal inn i stuen. Samtidig blir rot og familieliv en brutalt ­realistisk scene når du skrur på lyset inne og det blir mørkt ute. Hva gjør det med oss, å bo i glasshus?

LES OGSÅ: Byplanleggerne vil skape bygartnere og syklister av befolkningen ikke passive konsertgjengere.