– Livet er en vidunderlig gave - Vårt Land
Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
322340_NP.jpg

I hjemmet utenfor Oslo har Sonja Barth bodd alene siden ektemannen Edvard døde for 18 år siden. – Mitt liv har vært rikt og mangfoldig, og alle ­minnene er en kilde jeg fortsatt øser av, sier 91-åringen. Foto: Erlend Berge

Kultur

– Livet er en vidunderlig gave

Sonja Barth måtte flykte fra Gestapo. I Stockholm traff hun kjærligheten. Eventyret varte i 50 år, til døden skilte dem.

– Jeg hadde venner hjemme, som ville ha meg. Men det måtte en krig til før jeg fant mannen jeg ville ha, Edvard. Hele livet mitt staket han opp i sin regi fra da av, sier Sonja Barth uten beklagelse.

Hun tar i mot på trappa hjemme på Ulvøya i Oslofjorden, der hun har levd alene siden ektemannen døde for 18 år siden. På hattehylla ligger fortsatt den svarte skinn­hatten naturforskeren Edvard Barth likte å bruke på feltarbeid. På rullatoren i entreen henger fargerike ullsokker til tørk. Sonja Barth holder barnebarna varme på beina med myke sokker av restegarn. 91-åringen har gjerne et strikketøy i hendene mens hun ser TV.

– Oppgaven som Edvards ledsager i tykt og tynt har gitt meg et rikt liv og er en kilde jeg fortsatt øser av; i skriveriene mine for eksempel. Her har jeg gjort en artikkel klar med bilder og alt. Den skal min datter hjelpe meg å sende på ­e-post til bladet FolldalsJul. Jeg har skrevet der i 18 år. Det er fjellets natur og kulturhistorie som opptar meg mest. Tenk, det finns flere enn 600 fangstanlegg i Rondane, som Edvard og jeg fikk kartlagt og registrert med god hjelp av informasjon fra lokalbefolkningen. Han var forskeren. Jeg fulgte bare med og betrakter meg ikke som interessant i det hele tatt. Jeg er ganske alminnelig, insisterer Sonja Barth.

LES OGSÅ: Ber troende jage penger

Beskjeden på egne vegne, men livet hennes kan knapt kalles ­alminnelig. Bondejenta fra Nes­odden tok artium i 1942. Siden ble det studier ved Statens kunst- og håndverksskole i Oslo, og det var her i kjelleren på skolebygningen i St. Olavs gate at livet tok en brå vending. Den 21 år gamle studenten var nemlig kurér for motstandsbevegelsen. På sensommeren 1944 fikk hun beskjed om å redde seg ut av landet fortere enn svint.

– Hva skjedde?

– I kjelleren på skolen møtte jeg en mann som skjulte ansiktet. Han sa at tyskerne var på sporet av virksomheten og at jeg måtte flykte til Sverige. Men først måtte jeg få fjernet en kartong med hemmelig materiale som var gravd ned på eiendommen til Herman Løvenskiold, min nabo på Nesodden. Det oppdraget ble nervepirrende, for der hadde jeg Gestapo i hælene.

– Hvordan kom du med i motstandsarbeidet?

– Det var nettopp min nabo Herman som fikk meg med. Tenk, landet vårt var okkupert! En fryktelig situasjon. Som eldst i en søsken­flokk på fire var jeg vant til å ta ansvar. Kampen for å ta tilbake friheten tyskerne hadde røvet fra oss, sto for meg som det viktigste.

– Hvordan våget du å engasjere deg i risikofylt motstandsarbeid?

– Norge var invadert og besatt, og vi måtte alle bidra som best vi kunne. Jeg fikk mine oppdrag, men redd var jeg mange ganger. Flukten til Sverige ble strabasiøs. Man måtte ha tillatelse fra okkupantene for å reise utenfor hjemstedet, og jeg hadde fått papirer på at jeg var gartner i Halden og hushjelp på Hvaler og skulle reise dit. På Hvaler lå jeg ­dagevis i dekning bak nedrullete gardiner i en hytte ved stranden. Hver gang jeg hørte skritt utenfor, holdt jeg pusten av redsel. Men så var det heldigvis bare Martin fra Milorg på Hvaler som kom med mat.

Etter en uke, og midt på natten, kom Martin med telegram­beskjeden «mor meget syk», et avtalt varsel om at jeg måtte videre. Vi kunne ikke gå på veiene, det var for farlig, så vi stavret oss gjennom skogen i mørke og striregn. Endelig befant jeg meg tilslutt ombord i ei snekke på vei til Koster. Til rors sto Åge Jakobsen, velsigne ham. Åge var fisker av yrke, og hvis vi ble stoppet underveis, skulle vi si at vi var forlovet og på fisketur. For å gjøre historien troverdig, hadde han fisk om bord. Jeg husker ennå lukten. Åge brakte mange flere enn meg trygt over til Sverige under krigen. Vi hadde ikke sett hverandre siden den dramatiske turen da jeg i 2011 fikk være med å feire 90-årsdagen hans. Det ble et varmt gjensyn.

LES OGSÅ: Kjærlighet er et verb

– Hva vet du nå som du gjerne ­skulle ha visst da du var ung?

– Ingenting. Jeg har fått så mye underveis og lært steg for steg alt jeg har hatt bruk for. Jeg leser ikke i Bibelen hver dag og har kanskje heller ikke gått ofte i kirken. Likevel har troen alltid vært grunnvollen i livet mitt. Det nye testamentet var med under flukten til Sverige og har fulgt meg siden. Salmen «Jesus styr du mine tanker» er min aftenbønn. Jeg vet at det finns en urkraft alle kan hente styrke fra. Gjennom arbeidet for Kirkens SOS har jeg hatt telefonsamtaler med mange ulykkelige mennesker, og for de som har ønsket det, har jeg formidlet dette perspektivet om kraften som er tilgjengelig for oss alle. Guds plan er at hver og en av oss etter beste evne skal forsøke å være et medmenneske. Og det å være glad i mennesker og få bry seg om, gir så uendelig mye til­bake. Livet er en vidunderlig gave.

LES OGSÅ: ‘Jesus presenterer en tøff kjærlighet som våger oppgjør og konfrontasjon’

– Hvilken hendelse har formet deg mest?

– I høyeste grad krigen. Og ikke bare fordi disse skjebneårene for Norge og Europa, ja for hele verden, fikk meg til å bli bevisst hvilke verdier som er viktige i livet. Krigen førte meg til Stockholm, og der traff jeg Edvard. Han hadde dekknavn da, Eivind Berg. Den høsten i Sverige ble jeg satt til å arbeide i blodbanken. Vel og bra, men Norge var okkupert, og jeg ville bidra mer aktivt, var frustrert og utålmodig. Så kom jeg i kontakt med American Secret Service som kunne bruke meg til å spionere på Victoria Terrasse. «Midt i smørøyet!», tenkte jeg. Oppdraget førte meg til Göteborg og to agenter fra XU, de alliertes etterretningsorganisasjon. Agentene rådet meg til å legge spionasjeoppdraget fram for XUs norske agent i Stockholm, Eivind Berg. Tenk der på kontoret hans la jeg merke til at han hadde så pene hender. Og Edvard, nei Eivind Berg, ville gjøre undersøkelser hjemme i Norge før han sendte meg i vei. Men først måtte han til London. Jeg ventet i spenning på svar. Dette var i desember 1944. Først 21. mars 1945 kom Edvard tilbake med beskjed om at oppdraget var for farlig. Å, så skuffet jeg ble, dunket knyttnevene i brystet hans. For jeg ville så gjerne i gang og var beredt til å risikere alt for Norges frihet.

– Hva er ditt beste minne fra livet?

– Jentene mine, da de ble født, fantastisk å få oppleve. Min eldste kom til verden akkurat ni måneder etter bryllupet, og slik biologisk nøyaktighet gjorde inntrykk på en vitenskapsmann som Edvard. Så gikk det åtte år før den yngste jenta vår ble født. Det hadde sine grunner. De første åtte årene av vårt ekteskap bodde vi nemlig i hytten vår nesten 1.000 meter over havet. Ansvaret for et lite barn og kunnskapen om at det var elleve mil til nærmeste lege, ga meg bekymringer.

– Forresten, det er et minne til jeg må få nevne. Bryllupet vårt. Edvard og jeg kom tilbake til Norge og feiringen av kong Haakons hjemkomst 7. juni. Straks etterpå reiste vi til Møre-bygdene som hørte til Edvards spesialdistrikt i XU. Der ventet venner med overraskelsesbryllup. De hadde ordnet alt, selv annonse i avisen. Jeg tenkte på familien min som ikke var orientert om noe. Og vi som ikke engang var forlovet! Så var det heldigvis bare en spøk da. Vi feiret freden i stedet og giftet oss på ordentlig 14. november 1945. Det var starten på et 50 år langt eventyr.

– Hva er du mest stolt av å ha gjort?

– Om jeg har gjort noe bra eller fått til noe ekstraordinært noen gang, har jeg bare nåden å takke. Den har fulgt meg hele livet. Ordener og slikt betyr lite for meg, og det er helt borti veggene at jeg skulle bli ridder av St. Olavs Orden. Se her! Medaljen er pen å se på, og det var koselig gjort å gjøre slik ære på meg. Min datter mente jeg burde ta i mot utnevnelsen om ikke annet så for oldebarnas skyld. De synes det er stas med riddere med sverd og rustning, vet du, så jeg kan godt være ridderoldemor for dem.

– Hvilke utfordringer i livet har vært vanskeligst å takle?

– De åtte årene høyt til fjells med et lite barn bød på større utfordringer for meg enn krigsårene, da jeg bare hadde meg selv å ta vare på. I ettertid har jeg undret meg over alt Edvard fikk meg med på. Men høyfjellet er så vakkert, til alle årstider. Vi bygde hytta vår på setervollen der kunstneren Harald Sohlberg hadde stått da han gjorde skissene til maleriet «Vinternatt i Rondane». Fjellivet bød på strev og bekymringer, men du verden hvor godt vi hadde det.

– Hva gleder du deg mest over i dag?

– Selv om bena svikter, ser og hører jeg godt og kan bruke hendene mine. Jeg kan fortsatt hente frem en uendelighet av minner fra et velsignet rikt liv og møter så mye godhet. Jeg er tilfreds og takknemlig over livet jeg har hatt og fortsatt har.

– Og hva uroer deg mest?

– All nøden og lidelsene i verden er det vondt å vite om. Det uforsonlige hatet vi blant annet ser i Midtøsten og krigstilstander i land som Ukraina. Aller mest frykter jeg de fordomsfulle holdningene som gror frem i kjølvannet. Russere, for eksempel, er så mye mer enn den aggressive nasjonalismen vi har sett den siste tiden i Ukraina. Russerne hadde enorme tap under krigen, der de gjorde en formidabel innsats blant annet ved å presse tyskerne ut av Nord-Norge.

– Hvis du var 20 år i dag, hva ville du gjort annerledes?

– Med et liv så fullt av opplevelser, ønsker jeg ikke noe annerledes. Jo, én ting. Jeg takker Edvard fordi han lærte meg å elske fjellet, men ville ikke valgt åtte år i isolasjon til fjells med et lite barn om igjen.

– Hva er dine beste råd til dagens ungdom?

– Unngå alt visvas som stjeler tid og krefter og finn tilbake til naturen! Hva er ikke skaperverket; et uendelig stort mysterium og mangfold unge mennesker ikke sporer opp når de ustanselig har musikk på ørene og øynene i en skjerm. På den måten får de verken tid eller rom til å undre seg og tenke.

– Hva håper du for resten av din tid på jorden?

– Jeg er blitt for gammel til å håndtere det datatekniske i tjenesten hos Kirkens SOS, men fremdeles får jeg lov til å være sjelesørger og håper å kunne fortsette med det. For meg er kjærligheten til medmenneskene utgangspunktet for alt. Tenk å snakke med en som i fortvilelse vil ta sitt eget liv, og før samtalen er over, hører jeg dette mennesket le!

– Jeg får så mange dager på jorden som Gud vil, og håper og tror på et liv etter dette.

Mer å lese
annonse
Kjøp enkeltutgaver
Kjøp dagens avis Mange av Vårt Lands artikler finnes kun i papirutgaven.

Hvordan kan kunsten si oss noe om Gud?

Norske artister på New York Times-liste

Den amerikanske avisen har kåret årets beste plater.

Skal aldri meir skrive julebrev

Årets helsing blei den fyrste og siste frå Alf Kjetil Walgermo.

Slik skriver du morsomme julebrev

Mari Maurstads julebrev er ikke som alle andres. Les hvorfor. Skriver du julebrev?

Dette klarer vi oss ikke uten i julen

Juleprogrammene på TV er blitt faste ritualer­ på linje med julekrybber og pinnekjøtt.

Helge Simonnes slutter som konsernsjef

Til topps med groviser

– Jeg er veldig rar, sier trebarnsfaren som er årets mestselgende poet.

– Trist at det gjentar seg

Hovedrollebesetningen i bibelfilmen «Exodus» er omtrent like hvit som i tv-serien «Vikings».

«Moses-filmen rotar seg vekk i ørkenen»

Les anmeldesen av «Exodus».

VÅRT LAND - EN BRO MELLOM MENNESKER, TRO OG TANKE