Litteraturtidsskrifter trekker hver sin vei

– Jeg må lage et tidsskrift som jeg selv har lyst å lese. Ellers blir det ikke bra. Og personlig er jeg ikke så opptatt av tegneserier, popmusikk, og heller ikke så interessert i å lese om film. Så jeg vil vri dekningen litt bort fra dette, sier Preben Jordal.

Han er litteraturkritiker, oversetter og stipendiat ved Universitetet i Bergen. Og nå også redaktør for Vinduet, forlaget Gyldendals litteraturtidsskrift. Det er en stilling storheter som Johan Borgen og Jan Kjærstad har hatt før ham.

LES MER: Årets beste bøker

Ser vestover

– Jeg vil blant annet prøve å skape et tydeligere skille mellom Vinduet og ukepressens bokstoff, slik at ikke alle tekstene i Vinduet like gjerne kunne stått i Morgenbladet, Klassekampen eller Vårt Land, sier Jordal.

Det er i USA og Storbritannia de nå lager den slags tidskrifter Jordal ønsker å trekke Vinduet i retning av.

– I publikasjoner som New York Review of Books, London Review of Books og Harper's skriver ofte folk som er solid forankret i sitt eget fag, og som samtidig makter å formidle komplekse saksforhold for interesserte lesere. For meg er dette et ideal. I større land ser man ofte spor av en annen formidlingskultur, og det tror jeg vi også kan begynne å strekke oss etter.

Følg oss på Facebook og Twitter

Personfokusert

Selv om norske forfattere ofte er på banen i den norske samfunnsdebatten, mener Jordal at litteraturen sjelden setter dagsorden.

– Jeg synes nok at skjønnlitterære forfattere ofte får uforholdsmessig stor plass i saker som de sjelden kan mer om enn andre, men litteraturen de skriver har som regel veldig begrenset gjennomslag i det offentlige ordskiftet. Det oppstår sjelden debatter med utspring i en skjønnlitterær bok. Det er det vel nesten bare Knausgård som har fått til med Min kamp-serien. Nå for tiden har vi også Jon Michelets krigsseiler-bøker, som setter søke­lys på viktige ting i vår nære historie. Men generelt er norsk litteratur en smule for introvert til helt å kunne sette dagsorden.

– Er det en svakhet?

– Ja, i hvert fall når det er så lite tematisk mangfold i det folk skriver. Det blir mye barndom, oppvekst, samliv, familie. Nå er USA selvsagt et mye større land og språkområde, men der ser vi eksempelvis et mye større spenn både i hva det skrives om og ikke minst hvordan det skrives. Dette siste er viktig, for hvilke norske prosaister eksperimenterer med form?

LES MER: Moro: Ikke godt betalt

Bokvenn

Ved årsskiftet tok svenske Alberte Bremberg over redaktørstillingen i Bokvennen. Hennes første nummer kommer i begynnelsen av mars.

– Først og fremst vil folk se at det nå kommer til å se mer ut som et magasin enn et tidsskrift. Det har vært eiernes ønske, og lå som en forutsetning da jeg gikk inn i jobben. Ellers vil også innholdet dreie litt i retning av det mer journalistiske.

– Hvorfor?

– Jeg brenner for å formidle til mange, og at boken og litteraturen skal tilhøre alle. Det er ikke noe galt med hvordan ting har blitt gjort til nå, men jeg har tro på at vi kan nå ut til enda flere.

Mens den nye redaktøren for Vinduet norsk litteratur ofte kan komme til kort, er den nye, svenske Bokvennen-redaktøren svært begeistret for det som skrives her til lands.

Bedre enn Sverige

– Jeg simpelthen elsker norsk litteratur. Den har utrolig høy kvalitet, høyere enn i Sverige, og jeg tror det kommer mye av det kulturpolitiske støttesystemet i Norge. Det er unikt i verden, sier Bremberg.

– Bokvennen er ett av flere litteraturtidsskrift i Norge. Hvilken plass skal dere ta, sammenlignet med Vagant og Vinduet?

– Jeg vil at Bokvennen skal henvende seg til flere, også til dem som ikke kan alle kodene. Samtidig tror jeg Bokvennen er et magasin også de som leser Vagant og Vinduet vil åpne, fordi de er nysgjerrige på det vi gjør.