– Likestilling skal ikke bare pusles med

– Det ligger en kjønnsulikhet i bunn i hele filmskaperens livsløp, og jo nærmere man kommer Amandaprisene eller filmer med høye budsjetter jo verre blir det, sier Nina Barbosa Blad, produsent i Barbosa film.

Hun er en av få kvinner blant årets nominerte til filmprisen Amanda. Totalt er 23 prosent av de 48 nominerte kvinner, og av de 33 nominasjonene for ­fiksjonsspillefilm, er kvinne-
andelen bare 6 prosent.

Den skjeve fordelingen er ikke nødvendigvis Amandakomiteen sitt ansvar. Om man skal oppnå likestilling i norsk filmbransje må Norsk Filminstitutt (NFI) og bransjen ta grep, mener Blad.

Ny rapport

I 2016 var det gjennomsnittlige produksjonsbudsjettet nesten tre ganger større for spillefilmer med mannlig produsent som med kvinnelig. Kvinneandelen i nøkkelposisjoner var 33,3 prosent og andelen av støttemidler som gikk til kvinner var 27 prosent for kinofilm.

For markedsvurderte filmer, som får støtte på grunnlag av høyt publikumspotensial, var kvinneandelen bare 13,3 prosent samme år.

Dette kommer frem i NFIs egen likestillingsrapport, med tittelen «Kjønnsbalanse i norsk film – et spørsmål om rekruttering?», som er en del av ­NFIs handlingsplan for kjønns-
balanse. Den viser at NFI er et godt stykke unna regjeringens filmpolitiske mål om 40 prosent kvinneandel i norsk filmindustri.

I Sverige er situasjonen en ­annen. I 2012 satte Anna Serner, direktør i Svensk Filminstitutt, et hårete mål om lik fordeling av støttemidler og nøkkelroller i film mellom kvinner og menn over tid. I dag kan hun skryte av at målet er nådd.

– Dette er ikke noe man bare skal pusle med, sier Serner, som ikke er imponert over NFIs ­insentiver for bedret kjønns-
balanse.

LES MER: Ønsker likestilling ut av likestillingsplan

Kvinner i filmbransjen opplever ofte at strukturene i bransjen jobber mot dem. Menn velger menn, og kvinner velger også menn, sier Nina Barbosa Blad. I bildet er Anders Baasmo Christiansen og Agnes Kittelsen fra filmen «Staying alive», produsert av selskapet Maipo film, som stort sett består av kvinner. Foto: Maipo/Nordisk film Distribusjon 

Må bestemme seg

– Det ser ut som de jobber med kvinne-
andelen i Norge, men de har enda ikke tatt de tøffe beslutningene. Jeg kan ikke se for meg at man er fornøyd med disse tallene, så da må man bestemme seg og gjøre noe med det, sier hun.

Tydelig retorikk er en stor del av suksessoppskriften ifølge ­henne, men man må også være villig til å bruke penger. NFI ser imidlertid ut til å være mer villige til å prate enn å betale, ­mener hun.

– De burde gå ut og si at de skal ha absolutt kjønnsbalanse og sette av et budsjett for å få det til. Bestemmer man seg for det, så får man resultater.

Man har sett i Sverige at kvinner lykkes med å lage store komedier og actionfilmer de også når de får muligheten, mener Serner.

Rekruttering og risikovilje

For å bedre situasjonen forespeiler NFIs rapport at det må iverksettes tiltak mot alle ledd i filmskapernes livsløp, fra grunnskole til profesjonell filmskaper, for å sikre rekruttering av kvinner.

Videre heter det at «kvinner ser ut til å være mindre risikovillige enn menn når de planlegger et prosjekt», som en mulig forklaring på lav kvinneandel i markedsvurderte filmer.

Medlemmene i den lukkede facebookgruppen «Kvinner i film» reagerer negativt på at filminstituttet skylder på rekruttering og kvinners risikovilje, sier Blad. Problemet heller er at kvinner ikke får tillitt.

– Det rapporten insinuerer er helt bak mål. NFI lager planer, arrangerer seminarer og ­rapporter,­ mens vi venter spent på tiltak som faktisk gir reel likestilling for kvinnelige regissører og filmskapere, sier Blad.

Sakte men sikkert

Direktør for kommunikasjon, innsikt og internasjonale forhold i NFI, Stine Helgeland, berømmer Anna Serner for hennes engasjement, men sier NFI ønsker å jobbe på en annen måte.

– Serner er til stor inspirasjon, men 50/50 kan bli for rigid. Vi har valgt å ikke være så entydig på dette, for det er mange andre filmpolitiske mål vi må oppnå også, sier hun.

Norsk filminstitutt har i lang tid praktisert moderat kjønnskvotering, men startet et systematisk arbeid med likestilling i fjor. Helgeland påpeker at det også finnes lyspunkter i statistikken. Blant annet viser en undersøkelse gjort av filmfestivalen des Arcs, at Norge hadde størst andel kvinnelige regissører i Europa i perioden 2012-2015, med 32 prosent.

I NFIs rapport kommer det også frem at kvinneandelen er over eller tilnærmet målet på 40 prosent når det gjelder støtte til kunstnerisk vurderte filmer, dokumentar, dramaserier, kort-
filmer og prosjektutvikling.

LES MER: I likestilte samfunn blir muslimske kvinner mer religiøse

Ønsker endring

– Jeg er enig i at tallene er for lave, sier ­Helgeland. Hun mener imidlertid at NFI har likestilling høyt på dagsorden og iverksetter hensiktsmessige tiltak for å bedre situasjonen.

– Vi mener virkemidlene vi bruker er vel så effektivt som et forbehold om 50/50 fordeling, sier Helgeland.

Praktisering av moderat kjønnskvotering også i markedsordningen, der publikumspotensial har vært eneste kriterium, er et av tiltakene Helgeland trekker frem fra NFIs handlingsplan fra 2016. Det skal kommuniseres tydelig rundt likestilling, arrangeres kurs og seminarer og en mentorordning for kvinnelige aktører vurderes opprettet.

NFI kan ikke dra lasset alene, mener Helgeland. Bransjen har også et ansvar for å være 
b­evisste på likestilling.

– Rapporten trekker frem kvinners risikovilje som en mulig forklaring på lav kvinneandel. Er det hold i det?

– Ja og nei. Vi ser at kvinneandelen er lavest i de prosjektene med høyest økonomisk risiko, men dette kan også vise at kvinner velger å lage andre type filmer enn menn, sier hun.

Om NFI oppnår like gode resultater som Serner på 
sikt gjenstår å se. I mellom-
tiden har har Svensk filminsitutt satt seg et nytt mål. I 2020 skal 
det være 50/50 fordeling i 
alle roller, foran og bak 
kamera.