Lærte folkemusikk etter eventyrmetoden

– Etter at vi selv fant frem til ett av de mange strykeinstrumentene som fantes i huset, ble vi undervist av far – etter eventyrmetoden. Vi hermet etter ham, og lekte oss frem på instrumentene. Det var lystbetont, uten terping eller særlig vekt på notelære, forteller Ingfrid og Åshild.

Fra gehørspill og folketoner med far gikk begge videre i klassisk musikkutdannelse, og endte opp som utøvere.

LES MER: Fortellingen om de gamle spelmennene

Oslofilharmonien

Begge søstrene Nyhus har vokst seg over i kunstmusikken, men røttene gir de ikke slipp på. Åshild sitter på første rad i bratsjgruppa i Oslofilharmonien, på samme stol som sin far Sven en generasjon tidligere. Ingfrid er pianist og freelancemusiker, og har solist- og kammermusikkoppdrag over hele Europa. Hun er i tillegg doktorgradsstipendiat og skal disputere om tradisjonsspill.

– Om noen uker skal jeg sitte tre meter fra Åshild som klaversolist med Oslofilharmonien, i en ny pianokonsert av Asbjørn Schaathun. Den balanserer mellom folkemusikk og et moderne tonespråk, forteller hun.

Nå har de sammen spilt inn musikk av det slaget som har de sterkeste båndene til norsk folkemusikk.

– Vi står i en arv som gir oss et ansvar, samtidig er det som utøver nødvendig å skille mellom sjangrene: folkemusikk og klassisk (eller kunstmusikk). Innspillingen Hardanger fiddle in art music presenterer tre verk av kunstmusikk – men som har klart definerte røtter i folkemusikktradisjonen. Vi snakker om enda sterkere bånd enn den inspirasjonen Grieg hentet fra folketonene, forteller Åshild.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter

Hardingfele

Orkesterverket Fossegrimen av Johan Halvorsen er ett eksempel, skrevet som scenemusikk for teater – der folkemusikkhiten Fanitullen dukker opp i sistesatsen. Kanskje det første verket i kunstmusikken der hardingfela tas på alvor som soloinstrument.

Ingfrid har arrangert verket for hardingfele og klaver. Som pianist har hun hatt et meget begrenset repertoar for å utfolde seg innen folkemusikk, i motsetning til Åshild som spiller fiolin, bratsj og ikke minst: hardingfele. I høst utga Ingfrid Slåttepiano, som bestod av hennes egne overføringer av folkemusikktradisjon til piano.

LES MER: Odd Nordstoga har sluttet med banneord i tekstene sine

Røtter

– Det var en slags oppvåkning. Jeg har manglet et folkemusikalsk tonespråk som jeg selv liker på piano, og følte at jeg fant en måte å uttrykke den musikken som sitter i beinmargen min. Dypest sett er jeg folkemusiker, forteller hun.

Hvilke fordeler gir folkemusikken når dere spiller det klassiske standardrepertoaret?

– Skillelinjene er ikke like lette å se lenger. Det gjelder også innen folkemusikken, der hvert lille dalføre tidligere hadde sin egen musikalske dialekt. Folkemusikkrefleksen er der og gjør at jeg kanskje får en litt mindre firkanta, litt ledigere tilnærming, også når vi spiller Brahms og Mozart. Litt flere strenger å spille på – bokstavelig talt, sier Åshild.

Farsarv

På den nye CDen spiller Åshild Three works for Hardanger Fiddle Solo, skrevet av hennes far.

– Jeg er veldig glad for å få mulighet til å spille inn akkurat det verket, det er ikke gjort før. En grunn er at det er veldig krevende. Det er noe Mozartsk over det, blandet med hardingfelas spesielle tonalitet, som gjør det transparent – med overraskende farger og klangbilder. Det er fantasifullt og får frem mystikken i instrumentet, forteller hun og håper far blir fornøyd.

Johan Kvandals Quintet for Hardanger Fiddle and String Quartet er delt i to satser, en lydarslått og en halling.

– Jeg fikk gleden av å innstudere det sammen med Johan Kvandal (som døde i 1999). Han var en nøktern herre, men når vi gikk gjennom hallingen sa han: «Her må du fram med kniven, Åshild!» forteller hun og gleder seg over verdenspremieren.