Lærebøkene åpnet nye verdener

For første gang har vi fått en norsk lærebokhistorie. Lærebokdebatten Harald Eia nylig startet mot dårlig språk i KRLE-bøker, blekner i sammenligning med tidligere kamper. Fire forfattere har forsket på lærebøker og undersøkt hvordan de har påvirket oss helt fra Erik Pontoppidan til Thorbjørn Egner.

Jobben er gjort av Dagrun Skjelbred, Norunn Askeland, Eva Maagerø og Bente Aamotsbakken, som alle er tilknyttet Høgskolen i Sørøst-Norge. De har blant annet undersøkt hvilke kunnskaper, holdninger og verdier som er formidlet til neste generasjon, og hvordan har lærebøkene endret seg over tid.

LES MER: Angriper uforståelige lærebøker

Balansekunst

Professor emerita Dagrun Skjelbred har skrevet om lærebøkene i kristendomsfaget fra skolen startet i 1736 fram til dagens religions- og livssynsfag. Også hun synes eksemplene Harald Eia trekker fram, er dårlig tekst.

– Men vi må tenke på hvor utfordrende det er særlig i KRLE-faget å balansere innholdet slik at det blir nøytralt, slik dagens læreplaner krever. Det er det eneste faget der du ikke kan skrive engasjerende, sier Skjelbred.

I et nyere læreverk står det et bilde av barn som spiller basketball. I bildeteksten står det: «Muslimske barn i Oslo leker.»

– Intensjonen er sikkert å alminneliggjøre og vise at «muslimske barn» er som andre barn, men det er vanskelig å tenke seg «muslimske barn» byttet ut med kristne barn». Muslimske barn blir «de andre» sett fra «vårt» perspektiv, påpeker Skjelbred.

LES KOMMENTAR: – KRLE-faget fortener skyhøg status

Tisdreise

Vanskene med å balansere har ført til at enkelte læreverk velger å skrive fiksjoner eller lar barn fortelle, mens andre bruker tidsreiser. I skolebøker om samfunnsfag og om mat og helse kan det være lettere å lykkes, fordi man kan formidle andre religioners høytider gjennom matskikker og familiefester.

Kristendomsfaget var forkynnende helt inn på 1970-tallet. Da Erik Pontoppidan skrev skolens første lærebok i 1739 var oppdraget klart. Skolen skulle forberede elevene til konfirmasjonen som var innført få år tidligere. Hans bok Sanhed til gudfrygtighed med 759 spørsmål og svar hadde to mål: Lære elevene å lese og å kjenne den lutherske lære. Boka har stått for pugg og terping på et stoff som elevene ikke forstod og fødte munnhellet «pint under Erik Pontoppidan».

LES MER: Vår religionskunnskap er ikke kartlagt

Vennlighet

Likevel var den i bruk i 150 år og overskriften over bokas portrett av Pontoppidan er «Bedre enn sitt rykte?»

– Pontoppidan legger vekt på at elevene ikke bare skal pugge tekstene, men «forstå» dem og kunne gjengi dem med egne ord. Intensjonen var å gå fra utenatlæring til forståelseslæring, påpeker Skjelbred.

Pontoppidans råd om å legge til rette for en samtale med elevene «i allerstørste Venlighed» er vel verdt å merke seg også i dag, mener historieskriverne.

LES OGSÅ: Aps Hadia Tajik med kraftfullt forsvar av KRLE

«Falske religioner»

– Hva er det som provoserer deg mest i lærebokhistorien?

– Den dogmatiske kristendomsforkynnelsen. Eksempler er beskrivelsen av katolikker som uvitende og andre religioner som falske. Vi har imidlertid hele tiden prøvd å ha i tankene at bøkene må leses ut fra sin samtid. Det blir feil å kritisere 1800-tallets bøker for å være forkynnende siden det var det som var hensikten, sier Skjelbred.

Hun har levd med lærebøker hele livet. I hennes haugianske barndomshjem fantes bare kristen litteratur. Derfor åpnet skolens lærebøker nye verdener for henne. Slik tror hun det har vært for generasjoner etter at skolen slapp inn andre bøker enn Pontoppidans.

LES OGSÅ: Ap går inn for å fjerne K-en

Alle folk er like

Allerede i 1804 er det mulig å ane humane perspektiver. Presten Simon Kildal foregriper Jo Tenfjords barnesang «Noen barn er brune» fra 1960, når han skriver om mennesker over hele kloden i sin lesebok: «Alle disse Jordens Børn, Mennesker og Dyr ere mange og mange Slags: Nogle Mennesker og Folk ere hvide i Huud, andre brungule, nogle sorte, andre kobberfarvede, nogle brunrøde, nogle gulaktige, andre lysebrune. De boe alle rundt omkring Jorden.» Han avslutter resonnementet med konklusjonen: «Gud har gjort at alle folk nedstamme fra eet Blod.»

Barneofring

Noe av det mest provoserende finner Skjelbred i de beskrivelser av hedninger som er å finne i en ABC utgitt av Den norske Lutherstiftelses Forlag i 1874. Den forteller om hedninger som binder sine barn levende, skjærer dem opp for å ofre dem og dynker jorden med deres blod. Den groteske beskrivelsen ender med å peke på behovet for misjon, og boka kan ikke ha vekket mange protester siden den kom i 14 opplag. Forfatteren anbefaler den som vil vite mer om hedningene å gå på et misjonsmøte. Boka heter ABC med Stave- og Læseøvelser og er skrevet av H.M. Gjerberg.

Fascinerende

Når Volrath Vogts bibelhistorie ble brukt gjennom flere generasjoner, forklarer Skjelbred det med at forfatteren la seg tett på Bibelens fortellermåte. Bibelhistorien hadde lenge ikke bilder. Vogt fascinerte likevel med gode språklige bilder og hadde evnen til å tegne karakterer med få streker.

– Da bøkene ble utstyrt med bilder, var det overraskende nok fra den tids Palestina, forteller forfatteren.

Boka kom i nye opplag i 1941 og i 1944. En positiv omtale av jødene og deres skjebne ble ikke sensurert bort av det nazistiske styret. I dag er det påfallende at boka – i historien om den tiden da staten Israel ble opprettet– ikke forteller at det fantes et palestinsk folk i landet som ble Israel.

Største strid

P.A. Jensens lesebok fra 1863 kom i en tid der landet var opptatt av å bygge en nasjonal kultur og nasjonal identitet. Bakgrunnen var den nye skoleloven fra 1860 som sa at skolen ikke lenger bare var å gi elevene kristendomskunnskap, men også de «Kundskaber og Færdigheder, som ethvert Medlem af Samfundet bør besidde». Der noen så en verdi som skulle følge elevene gjennom livet, så andre djevelens verk. Noen dannet egne menigheter, og lærere sluttet fordi de ikke ville undervise etter leseboka. I dag er det vanskelig å forstå de sterke reaksjonene. Det som provoserte mest var at Jensen stilte religiøse tekster side om side med folkeeventyr.

Kvinnefront

Læreboka har aldri vært stedet for lansering av banebrytende ideer, ei heller en debattarena. På ett område mener forfatterne likevel at lærebøkene har vært brukt aktivt som et frontavsnitt. Skjelbred viser til at likestillingen ble nedfelt i skolens læreplaner slik at det måtte gjenspeiles i lærebøkene.

– Det førte til at det ble flere kvinnelige mekanikere i lærebøkene enn i virkeligheten. Du finner ingen mor som syr i bøkene på 1970-tallet, slik det var i det virkelige liv. På den måten ble likefullt lærebøkene av avgjørende betydning for utviklingen av likestilling, mener Skjelbred.

Fra «snø» til «sne»

Striden følger lærebøkene helt inn i vår tid. Kampen har stått om innhold, om overgangen fra gotisk til latinsk skrift, men lite har tent like heftige debatter som språket. På 1950-tallet eksploderte striden om det radikale bokmålet. «Foreldreaksjonen mot samnorsk» gjennomførte «retteaksjonen» der de klistret over ord som «snø» og «nå» til «sne» og «nu» i lærebøkene. Kampanjen samlet over 400.000 underskrifter på landsbasis.

Med tanke på all strid som har stått om lærebøkene og hvor fjernt mye av innholdet virker i dag, er Skjelbred likevel overrasket over hvor mye god pedagogikk det var i selv de eldste lærebøkene.