La Melgaard betale med en ny skulpturpark

Striden rundt Bjarne Melgaards Et hus å dø i sier noe om vårt syn på kunstnere. Mange mente at Munchs Ekely – hvor huset først var foreslått oppført – var et uegnet sted fordi det ødela det opprinnelige stedets kulturhistoriske verdi. Det kan jeg være enig i. Det var dessuten påfallende at Melgaard så og si ville tråkke Munch på tærne og inngå i en episk kamp mellom kunsthistorie og samtidskunst ved å faktisk – til slutt – dø tett på der Munch selv utåndet.

Beskjeden er han ikke. Nå er uansett forslaget skrinlagt.

Nå er det lansert en ny ide fra Bærum: Plasser huset i skulpturparken ved Henie Onstad Kunstsenter! De som har ivret for dette forslaget – deriblant direktør Tone Hansen og kulturminister Trine Skei Grande – legger vekt på at huset ikke bare er en bolig, men et kunstverk, en skulptur.

LES OGSÅ: Norske museer må begynne å engasjere seg mer i samtiden, mener Kjetil Røed.

Viktige idealer

I bakgrunnen ligger, etter alt å dømme, næringsinteresser og ikke bare tanker om dødshuset som viktig kunst – selv om jeg naturligvis ikke har innblikk i hva som diskuteres bak lukkede dører. For Henie Onstad og Bærum vil naturligvis trekke flere folk til kunstsenteret. Slik utløses både velvilje fra politikere og – hvem vet? – kanskje lommeboka åpnes litt mer når man kan skilte med selveste Bjarne Melgaard i levende live og, med tid og stunder, intet mindre enn hans mausoleum.

Rikke Kommissar – daglig leder ved Akershus Kunstenter – er mer kritisk. «Hvorfor skal Bjarne Melgaard få en gratis tomt, når vi andre må kjøpe?» sier hun til nettstedet Subjekt. Hun er inne på noe essensielt. Selv om Melgaard på Høvikodden er en besnærende ide, er det dypt problematisk at en norsk borger som allerede har mange privilegier som internasjonalt anerkjent kunstner skal få enda flere fordeler. At Melgaard skal få gratis tilgang til en svært lukrativ tomt bidrar rett og slett til et klasseskille vi ikke er tjent med. De fleste av oss må jo betale for oss – og eliter som kan få det vi andre sliter vettet av oss får å få har aldri vært noen god ide. Vi trenger heller ikke å styrke myten om kunstneren som unntaksmenneske ytterligere.

Her må vi klare å se forbi den umiddelbare symbolpolitikken ved å kunne ha en kjent kunstner i hagen til en av Norges kunstinstitusjoner og hvilke idealer vårt samfunn dypest sett bør styres etter: Den demokratiske kongstanken om at alle skal bidra om et samfunn skal fungere. Man skal ikke få kostnadsfrie goder fordi man er kjendis eller «stor kunstner».

LES OGSÅ: Voksne har noe å lære av barn på kunstutstilling.

Konkurrende skulpturpark

Samtidig går det an å tenke kreativt for å finne en løsning på Høvikodden også – hvor Melgaard faktisk kan «betale» for seg. Kanskje man kunne funnet en variant slik Oslo kommune i sin tid gjorde med Gustav Vigeland? Også han fikk gratis bolig og atelier på en flott tomt i Oslo, men forutsetningen var at han skulle bidra til fellesskapet ved å realisere den nå så kjente Vigelandsparken.

Kanskje Melgaard kunne tatt opp kampen med en av norsk kunsthistorie ved å lage en konkurrerende skulpturpark?

En tilsvarende fortelling i skulpturformat ved Henie Onstad høres kanskje ut som galskap, men det ville stått i stil med både Vigeland og Munchs ønske om å skildre livets stadier i sine kunstnerskap. Et lignende prosjekt ville jo også vært kronen på verket for hva Melgaard har bedrevet de siste to tiårene; også han har jo tatt for seg forskjellige aspekter av hva det vil si å være et menneske – om enn med et ganske annet uttrykk enn Vigeland og Munch.

Hadde det ikke vært fantastisk om ikke også Melgaard fikk fullendt sitt kunstnerskap i en sammenhengende fortelling om livets helhet? Det ville i hvert fall stått i stil med huset han vil dø i og hans sterke ønske om å skrive seg selv inn i kunsthistorien. Dessuten får han gjort opp for seg før han blir stedt til hvile i sin fornemme kullbit av et hus.

Noe å tenke på, kjære politikere og Henie Onstad?

LES OGSÅ: – Det er et massivt problem når lederen for et av landets viktigste museer syns det er greit med barnesex på veggene, mener Olav Egil Aune.