Kunstens rammer

Noe som jevnlig har slått meg siden jeg visste hva moderne kunst var for noe, er hvor lik overflater som ikke er kunst er det som faktisk er kunst. Jeg har sett mang en Mark Rothko i malingen i sprukne vegger, hvor sollys og regn tegner opp horisontlinjen. Jeg har sett langstrakte Giacometti-lignende figurer snirkle seg ut fra gamle trær og Picasso-fjes stirre på meg fra en plankehaug.

Rent praktisk blir det likevel besværlig å gå rundt med en slik estetiserende synsvinkel på enhver trebit eller plastpose som måtte dukke opp på vår vei. Eller?

Magisk kunst

Jeg kjenner det butter når det kommer til verdien av det jeg ser, for uansett hvor likt et utsnitt av bakken utenfor huset der jeg bor er et maleri av den spanske maleren Antoni Tàpies (for eksempel) tenker jeg at maleriet er viktigere å se enn bakken. Hvorfor er det sånn? Hvorfor er det så vanskelig å overvinne denne respekten for kunstens viktighet?

Dette tenker jeg på når jeg ser Boyle-familiens verker, fordi de gjør innrammingen av verden utenfor kunsten til sitt hovedprosjekt. De lar oss se et utsnitt av hverdagens overflater i et miljø hvor alle distraksjoner er skåret vekk, men uten det jåleriet som readymades gjerne ledsages med. Til forskjell fra mye kunst som henter sitt materiale fra kunstrommets utside, opprettholder deres kunst en sterk forbindelse til verden. Det er den de vil ha oss til å se.

LES OGSÅ: Berlinbiennalen tillater oss å vente.

Kunstens innramming

På 1950-tallet begynte kunstnerne Mark Boyle (1934–2005) og kona Joan Hills (f. 1931) å bruke materialer de fant på byggeplasser og søppelfyllinger. Snart ble også deres to barn med på å grave. Gradvis vokste det frem et kollektiv, hvor hvert enkelt medlem var del av den mangehodede kunstneren «Boyle-familien».

Seriene London studies (1967–) og Random studies (1964–) er studier i byens søppel og restmateriale. På denne utstillingen får vi blant annet se fragmenter av skulpturer, et rustent malerskrin, en voksavstøpning av et par hender. Ved å grave frem igjen det disse tingene i nysgjerrighetens tegn tar familien på seg rollen som samtidsarkeologer: De avdekker det fortrengte i byrommet og bruker galleriet som lupe for at vi skal få et gjensyn med det vi ikke vil se, slik bortglemte minner kommer tilbake når du støter på noe som tvinger deg til å huske.

LES OGSÅ: «Det felles eide» lager et alternativt kart over Oslo.

Samtidsarkeologi

Etter hvert begynte Boyle-familien å ta med seg tomme rammer som de kastet ut på byggeplassen, gata eller hvor de nå enn befant seg. Da rammen landet var det skapt et utsnitt av verden som de reproduserte i hver minste detalj: et slags snapshot av virkeligheten. På Henie Onstad kan vi se flere av dem, blant annet et utsnitt av en gate, med hjulspor, deler av en midtrabatt, en papirbit og annen småsøppel. Disse studiene av hverdagsmiljøer som vi aldri ellers aldri ville lagt merke til, uttrykker Boyle-familiens sympatiske holdning til forholdet mellom kunst og hverdagsmiljøer: Det ikke finnes noe som er uinteressant, sier de, det gjelder bare å ramme den inn så vi kan se nærmere på den. Rammen blir inngangsbilletten til en oppmerksomhet vi ellers ikke unner oss.

Men de ville utvide enda mer enn byens gater og mellomrom – og måtte finne andre måter å ramme inn verden på.

Ramme rundt hverdagen

Løsningen ble en kombinasjon av tilfeldighet og vitenskapelig systematikk. På en utstilling hengte de opp et verdenskart og ba publikum kaste piler på kartet med bind for øynene. Der pilene havnet skulle de dra og kaste ut sine rammer. Før de gjorde det skaffet de seg mer detaljerte kart av de utpekte stedene, som igjen ble nærmere avgrenset gjennom nye runder av pilkasting, slik at de, steg for steg, satt igjen med svært avgrensede områder: En gatestump, en del av en strand, noen kvadratmeter fra den norske fjellheimen. Slik skulle hele verden kartlegges.

Boyle-familien viser oss at det vi kan vite alltid vil være styrt av tilfeldigheter, til en viss grad. I stedet for å ikle seg et skinn av objektivitet blir pilkasting og kastede rammer grep for å vise dette, men samtidig en poetisk gest i seg selv. Når valget er gjort går de høyst vitenskapelig til verks når de gjenskaper de valgte stedene som «malerier».

Inn i detaljen

World Series, som prosjektet ble kalt, ble deres livsprosjekt: Det startet i 1968 og pågår fremdeles. Etter at Mark Boyle døde har de resterende familiemedlemmene fortsatt å reise til de 1.000 stedene som ble pekt ut gjennom pilkastingen.

I Gotland project (2014), som Henie Onstad viser et utvalg av, ser vi deler av bakken på Gotland gjenskapt samt nærstudier av planteliv og dyreliv, som – utrolig nok – går enda lengre inn i materien. Når et løvblad skal vises frem er det, som med kartet, ikke den gjenkjennelige bladformen de er opptatt av, men de det som er skjult under overflaten. De beveger seg inn på cellenivå, på samme tid som selve fotografiet, når det er fremkalt, gjerne er kjempemessige. De mest prosaiske overflater og ting fremstår som fremmedartede landskap. De går lengre og lengre inn i stedene de dokumenterer med en fascinasjon som synes uslokkelig.

LES OGSÅ: Vår kunstkritiker Kjetil Røed mener kunsten først og fremst er til å tenke med.

Verden i detalj

Det som kjennetegner disse verkene er den systematiske metoden, som ikke skjuler noe eller appellerer til mytiske begreper om kunst. Det hele er enkelt forankret i et ønske om å undersøke verden i detalj med like stor presisjon som en etnografisk studie. Den lekne og fleksible formen undersøkelsen foregår i viser hvordan vitenskap og kunst faktisk kan forenes.

Men det som virkelig rører meg ved denne kunsten er den enorme tillitten til deres egen nysgjerrighet på verdens enkeltheter og (ikke minst) friheten de demonstrerer: De lar seg ikke kue av jålete ideer om hva som er interessant eller ikke, men undersøker alt de finner med samme ubønnhørlige blanding av stringens og fascinasjon.

Etter å ha sett utstillingen tar jeg en tur ned på stranda utenfor kunstsenteret og ser på bakken jeg går på – jord, sand, steiner, søppel – og føler meg tryggere på at jeg skal ha mindre respekt for kunst som magisk verdi og større grep om den som en måte å ramme inn verden på.