Uinspirerende utstilling på Munch-museet

Er det mulig å bli lei Munch? Etter å ha skrevet om utstillinger på Munch-museet i en årrekke, er det et spørsmål jeg stadig oftere stiller meg. Jeg gjentar det akkurat nå, faktisk, mens jeg står foran Pubertet (1895). For jeg ønsker nesten å være lei av dette maleriet, men klarer det likevel ikke.

Det er som om den mørke skyggen bak jenta er en materialisert gåte: Uansett hvor mange ganger jeg ser verket, vil jeg ikke kunne erstatte skyggen med noe klarere, noe ferdig definert og utlagt. Den unge jentas ansikt gjør krav på min oppmerksomhet, uavhengig av forestillingen om «den store kunstneren». Det berører både en kognitiv og menneskelig nerve i meg.

Hennes sårbarhet er noe jeg instinktivt vil anerkjenne, se, så lenge skyggen som legger press på henne er der. Et slags instinkt, et ønske om å beskytte, kanskje? Men ikke bare. Slike snodige
detaljer, som utvider hvordan vi tenker og føler det vi ser, gjør at jeg aldri blir lei Munch.

Ikke dristig

Men jeg kan bli lei måten han vises på. Sammenstillingen av Paul Gauguin og Munch i denne utstillingen, for eksempel, er ikke spesielt interessant. Inngangen er at de begge laget grafikk, var opptatt av kvinner og enten lager symboler og masker av Kvinnen. En slik kuratorisk løsning blir løs i fisken.

Likevel ser utstillingen svært innbydende ut og er smakfullt montert. Særlig lyssettingen
appellerer: verkene sterkt opplyst, publikum i mørket.

Jeg liker også hvordan museet har snudd retningen på utstillingen: Med denne utstillingen går vi inn der vi før kom ut. Slike enkle grep vrir på stivnede vaner og oppfrisker blikket.

Ritualet og grafikk

Det samme gjør de runde rommene i de første to salene, hvor serier av Gauguins grafikk er montert. Disse rommene-i-rommet er sterkt fargelagt i gult og blått
peker også ut et annet aspekt ved denne utstillingen, som kanskje er det mest interessante, nemlig det rituelle. Både guder og
ritualer fra den polynesiske kulturen Gauguin var så opptatt av, tilfører et mytisk lag som gir en morsom klangbunn for hele utstillingen.

Det rituelle ligger i at man
repeterer en handling for å oppnå en slags stemning eller gjenskape en erfaring, ofte med religiøs klang. Men det korresponderer også med grafikk som teknikk: Ved å bruke samme trykkplate igjen og igjen oppnår man variasjoner over samme motiv.

Arbeid med kjærlighet

Gauguin tyner motivet til det ytterste gjennom teknikken. Et motiv gjengis først med så mye fargestoff at det er nesten sort, men trykkes så igjen og igjen til det nesten blir borte.

Slik oppstår det en for­bindelse mellom det vi ser og måten motiv blir gjort synlig på. Selve teknikken blir en del av arbeidet med hva han vil vise oss. Se på triptyket Elskov (1893–94): I et av dem er paret, som er slynget inn i hverandres armer, oransje og ildrødt. Det pasjonerte, oppildnede betones.

Neste trykk er hvitt, kjølig, før det – i det siste – mørkner helt, som om de elskende er i ferd med å forsvinne inn i natten.

Munch-verkene jeg liker best er dem som ikke er så distinkt organisert i symboler, pregnante masker og reduksjon av natur til episke strøk. Her er det To kvinner i landskap (1897–99) som fascinerer meg.

Gammel og ung

Vi ser to kvinner, en gammel og en ung. Sistnevnte «tipper» svakt til venstre og trekker med seg hele landskapet – og horisonten – i bakgrunnen inn i samme helning. Under henne, på bakken, ser vi en mørk formasjon spre seg, ikke ulik skyggen i nevnte Pubertet.

Den gamle, derimot, er fullstendig omsluttet av denne skyggen, kan det være døden som er rundt hjørnet? Den gamle har jo også hodeskallelignende «hull» i stedet for øyne.

Underlig og åpent

Munch har mange andre utgaver av dette motivet, men de fleste av dem har «falt på plass» som symbolsk landskap. Dette verket forblir
betydningsmessig åpent gjennom sin underlighet.

Det blåser rundt den unge kvinnen, skjerfet hennes blafrer i vinden, et skjelmsk smil sniker seg frem. Røde lepper, rød øreflipp. Den gamle er imidlertid uberørt av vinden. Kan det bety at det er hun som er rotfestet mens den unge setter verden i bevegelse? Kanskje, men så ser jeg også hvordan de ser på meg. Den gamles blikk er, som nevnt, to sort hull, men den unges syn er, krysset ut av kunstneren.

Hva betyr dette? Hvorfor «blinde» kvinnene? Jeg vet ikke, men jeg vet at jeg skal tilbake til dette verket og se mer på det.

Fascinasjon er det viktigste

Å fortape seg i slike detaljer er noe av det fineste ved kunst. Det er når vi trekkes mot de merkelige korrespondansene eller detaljene som fascinerer oss, vi virkelig ser kunsten som museet prøver å vise oss.

Et galleri eller et museum kan bringe til torgs all verdens kontekster, spennende konsepter og komparative analyser, men om de ikke leder oss frem til kunstverket på denne måten – fascinert foran detaljen – vil de miste betrakteren.