I sin nye bok Kjærlighet som religion analyserer litteraturprofessor Christian Refsum hvordan samtidens litteratur og film forholder seg til to av de mest altomfattende og omdiskuterte begrepene vi har.
– Er det slik at kjærlighet har overtatt for religion hos moderne, sekulariserte mennesker? På 1980-tallet trodde mange at religion ville bli avløst av andre tenkemåter. Et kjennetegn har vært at kristendommen har mistet autoritet som peileredskap for rett og galt. Dette gjelder for mange, men holder ikke som generell samfunnsdiagnose. Så svaret er både ja og nei, mener Refsum.
LES MER: Toner som stryker varsomt - eller blåser oss overende
Lengsel
Han ser en klar tendens til at kjærlighet får en egenverdi for å gi et forklarende lys over tilværelsens store spørsmål. Og at den lengselen bærer med seg sterke elementer av religion.
– I vår streben etter lykke og livets mening, søker flere og flere svarene gjennom kjærligheten. I en moderne og fragmentert tilværelse der mange trygghetsmønstre og forankringer bryter sammen, kan en enkel og sterk kjærlighetsforbindelse åpne for en ny virkelighetsfølelse – og tilfredsstille ønsket om å bli sett. En slik intim relasjon kan ha noe religiøst ved seg. Men opphøyer vi kjærligheten til religion, må vi være klar over at det er en ytterst skjør forbindelse, sier han og påpeker denne lengselen som et vesentlig innslag i samtidens litteratur- og filmuttrykk.
En intim relasjon kan ha noe religiøst ved seg. Men opphøyer vi kjærligheten til religion, må vi være klar over at det er en ytterst skjør forbindelse, sier litteraturprofessor Christian Refsum.
Sårbart
Refsum mener mange i vår tid erstatter den ubetingede kjærligheten fra en kristen Gud, med den sårbare kjærligheten to mennesker i mellom.
– I en kultur der Gud er erklært død, fremstår kjærligheten som noe av det som skaper håp i vår tid. Men da snakker vi ikke om den ubetingede kjærligheten. Selv om vår tids kritiske forståelse forteller at den type kjærlighet er uoppnåelig, finnes fortsatt lengselen etter den, sier han.
– Når vi snakker om at kjærligheten er ubetinget, bruker vi et språk som i stor grad baserer seg på Bibelen. Boken min stiller en diagnose av vår moderne tid; som parkerer kristendommen på sidelinjen, og peker på at kjærligheten har overtatt det rommet. Men det paradoksale er at der boken slutter blir man sendt tilbake til grunnbegrepene, der Bibelen er en av de litterære kildene med størst definisjonsmakt – selv i dag, sier Refsum.
LES OGSÅ: Her fant Vårt Land Gud i litteraturen i 2015
Ufruktbart håp
Han påpeker at dagens forfattere skriver mye om lidenskap, lengsel og erotikk.
– Samtidslitteraturen er full av lengsler, og handler mye om forhåpninger som ikke blir innfridde. Det blir mindre om kjernen i kjærligheten – og mye om gestene rundt, sier han.
– Er vi i en skuffelsens tidsalder?
– Jeg liker ikke å sette merkelapper. Men et fellestrekk er forventninger om et møte – som aldri kommer. Det er ikke noe nytt tema i litteraturen, men i vår tid får det en ekstra flyktighet – når mye av kommunikasjonen foregår via SMS og på nett. Det har aldri vært lettere å oppnå kontakt, men vi har heller aldri vært så utsatte for å bli avviste. Markedet for å oppnå kontakt er enormt, men det er også en kulturelt slitsom tilstand, sier Refsum.
Kjærlighet som religion
Christian Refsum
Universitetsforlaget
Lidenskap og lengsel i film og litteratur på 2000-tallet
Teknologi
Han påpeker fire tendenser i vår tid. En samtidsdiagnose i kortversjon.
– Gudskjærligheten erstattes av kjærlighet til et annet menneske – en partner, eller et barn. Teknologien skaper nye møtesteder – og gjør det også enklere å bryte forbindelser. Stor åpenhet om sex – ingenting er hemmelig lenger. Og kjærlighetsmarkedet er blitt globalt, og går på tvers av landegrenser og kulturer.
KOMMENTAR: Det norske litterære landskapet har ei vid opning mot det religiøse
Samfunnskritikk
Refsum ser også en tendens til at flere av de fremste samfunnskritikerne i dag, tyr til Bibelen som referanse, og ikke minst til apostelen Paulus.
– Gjennom de siste tiårenes politiske opprør har religionen stått for noe undertrykkende. Nå har dette snudd, og mange på-peker et frigjørende og opprørsk element hos Paulus. Apostelen blir mer og mer brukt som modell for radikal tenkning. Også blant kritikere med ateistisk og marxistisk ståsted, som nyleser Paulus, sier Refsum.
Han ser på vår tids terrorhandlinger som noe som aktualiserer – og søker mot et kjærlighetsbudskap.
Gud eller kjærlighet
– I etterkant av 22. juli-terroren fikk det lille sitatet fra Helle Gannestad enorm oppmerksomhet: «Når en mann kan forårsake så mye ondt – tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen». I en slik ekstrem situasjon dukket kjærlighetsbudskapet opp, folk søkte sammen basert på en felles idé om kjærlighet. Før søkte man Gud i en slik situasjon – refleksen hos folk etter 22. juli forteller at i vår forståelse er det kanskje ikke så stor forskjell på det å søke Gud – eller idéen om kjærlighet, sier han.
KOMMENTAR: Vi hadde trengt Cohen litt til. Han som hyllet kvinnen, kjærligheten og Gud.
Guddommelig
Forfatteren skiller klart mellom kirkens kjærlighetsbudskap og den moderne kjærlighetsreligiøsiteten som ikke er forankret i noe guddommelig.
– Den første er en ubetinget og åndelig størrelse (Agape-kjærlighet), mens den siste oppstår som en autonom kraft. Men da terroren rammet var det vanskelig å få øye på forskjellen, sier Refsum.
LES VIDERE: – I politikken kan ikke kjærligheten styre