Kjemper for å gi oss kunsten

Haakon Mehren (80) har gjort det til et livsverk å løfte Aksel Waldemar Johannessens kunstnerskap fram fra glemselen. I dag åpner en utstilling hos Blomqvist Kunsthandel i Oslo. Ved siden av å vise bildene har utstillingen et hovedmål: Å få gitt bort bildene til Oslo kommune.

I 1990 ser Mehren for første gang 25 malerier på en låve i Bærum og blir slått av kraften i dem. Kunstkjenneren legger ut på ­leting. Etter hvert finner han flere titalls andre bilder. I 1992 kan han presentere boken Vår glemte maler og rekonstruere­ den eneste utstillingen av kunstnerskapet. Den ble opprinnelig holdt hos Blomqvist i 1922. Da hadde malerens enke Anna sammen med vennen Kristofer Uppdal klart å mønstre en utstilling som fikk Edvard Munch til å genierklære kunstneren. 70 år etter skinte de fargesterke bildene­ nok en gang i galleriet. Nå er mange av bildene tilbake igjen.

LES OGSÅ: Munchs filosofiske bildetenkning om døden

Mens vi er i galleriet, kommer et par bort til Mehren og vil vise ham et fotografi av en gipsstatue med Aksel Waldemars signatur.

– Slik kommer det stadig noen med nye verk, sier Mehren.

Gaven: Nå er gaven pakket opp i kunsthandler Blom­qvists galleri. Det gjenstår å se om Oslo by vil ta imot. Alle foto: Erlend Berge

Søvnløs

I arbeidet med bok og utstilling samarbeidet Mehren med professor Øivind Storm Bjerke og forfatter Tor Obrestad. Etter at Mehren har vist oss rundt i utstillingen, er Obrestad kommet til. Han betrakter utstillingen med stokken ved sin side.

– Første gang jeg så bildene gjorde de så sterkt inntrykk, at jeg ikke fikk sove. At det ikke ­finnes plass for ham i vår samtid, er bare trist, sier han.

Obrestad synes det ikke er helt dekkende å si at Aksel Waldemar er arbeiderklassens maler. Han gripes av hvordan bildene utgjør en fortelling fra kunstnerens Oslo, om den sosiale nøden, angsten og desperasjonen som preget hans samtid.

– Det er filleproletariatet han løfter fram, sier han.

Kristus

I en omtale skriver­ Obrestad at det er de lave i samfunnet som taler i bildene – kvinnene, arbeiderne, barna, de som på ulike felt faller utenom.

– Det som griper meg er ­moderniteten i dette og den helt uovertrufne kraften i bildene, sier Obrestad.

– Hva tenker du om hans bilde der han har malt seg selv tett inn til Kristus?

– Mitt bilde av Kristus er ikke den lidende slik Aksel Waldemar maler ham. Mitt er mer av Hans Nielsen Hauges bilde av den bydende Kristus, sier Obrestad.

LES OGSÅ: De neglisjerte kunstnerne

Mehren konstaterer at det ikke er mye vi vet om Aksel Waldemars biografi. Han var neppe en kirkens mann, men det religiøse var til stede i flere bilder. Da Aksel Waldemars kunst ble vist i Italia, var mange særlig slått av det ­lysende krusifikset. Flere ganger malte han seg selv inn i bildene. Også i Kristus-bildet som er sentralt i utstillingen, er han tett på de korsfestede, malt som offiseren som var vitne til korsfestelsen. Maria er også tett på.

– Den lidende Kristus var ikke hele sannheten. Heller ikke kvinnene var bare lidende ­eller trøstende, men også aktivt handlende, sier Obrestad med et nikk både til Aksel Waldemars Kristus-bilde og til Hans Nielsen Hauge som forfatteren for tiden skriver dikt om.

Kampen-gutt

Mehren framhever Waldemar som en av kunstens store humanister. Han ble født på Kampen på ­Oslos østkant og identifiserte seg med samfunnets utstøtte hele sitt 42-årige liv.

– Som Kampen-gutt hører han til i Oslo, og bildene må betraktes som en viktig del av byens historie. Derfor bør de bli her og ikke selges ut av landet slik jeg har hatt tilbud om, sier Mehren.

Ved flere anledninger har han forsøkt å få Nasjonalgalleriet interessert, og klandrer «en liten gruppe eksperter» for å avise kunstneren. Han har skrevet en bok med tittelen Kampen der han klandrer det offisielle Kunst-Norge for ikke å ta Johannessens kunst på alvor.

Søvnløs: Lyriker Tor Obrestad er slått av kraften i Aksel Waldemars ­malerier.

Fra Oslo kommunes side er det gitt uttrykk for at alle slike kunstgaver må vurderes nøye på grunn av det ansvaret det medfører å kunne vedlikeholde og vise kunsten. Betingelsen for gaven fra givernes side, er at bildene skal følge Stenersen-samlingen. Den ligger nedpakket i påvente av at Stenersenmuseets og Munch­museets nybygg i Bjørvika skal bli ferdig.

Film

I galleriet vises det også en kvarters dokumentarfilm om Mehrens kamp for Waldemars kunst. Den er laget av Nils Gaup og Linn Henriksen som en pilot til en større dokumentarfilm. I neste omgang vil Nils Gaup regissere en spillefilm om kunstneren. Dokumentarfilmen har foreløpig fått støtte fra Fritt Ord og Bergesenstiftelsen.

– Da jeg første gang så Aksel Waldemars bilder på utstillingen i Wien, ble jeg slått av dem og lurte på hvem den ukjente maleren var. Da jeg fikk høre historien, tenkte jeg at dette er en klassisk kunstnerskjebne. Dramaet ligger også i hvordan bildene så ble funnet og deretter alle forsøkene på å hindre at bildene ble vist, sier Gaup.