Kjøleboksaktig Alaska

Likheten med Paul Simon er åpenbar fra første strofe på åpningslåten «Summer», og den blir ikke stort mindre på andrelåten «I'm Sorry». Det enkle, akustiske-pregede lydbildet, med Alaskas eget gitarspill, og ikke minst stemmebruk, kan til forveksling minne om den amerikanske artistveteranen bak pop-perler som «50 Ways To Leave Your Lover» og «Codachrome».

Britpop

Gradvis svitsjer Alaska mer i retning britpop; med fengende melodier, krydret med litt «støyrock», til en enkel og elektrisk bandbesetning, slik Blur, Oasis og Pulp så fortreffelig presenterte det på 1990-tallet, og deres referanseband Suede, The Smiths, The Kinks, og Beatles gjennom tre tiår før dem igjen.

Jonas Alaska kan sin musikkhistorie, og sitt håndverk. I konkurranse med først og fremst et fremdeles oppegående de Lillos, er han utvilsomt en av Norges fremste tradisjonsbærere av engelsk og amerikansk kvalitetspop. Forskjellen er at mens de Lillos synger på norsk, og fremstår med et sjarmerende særpreg, blir Alaskas engelskpråklige låter tidvis for tett på hans utenlandske inspirasjonskilder. Så tett at det også er lett å bli avslørt, som en særdeles god kopist. Da blir det – for å benytte Åge Aleksandersens ord – fremdeles langt igjen til Royal Albert Hall.

[ Les flere anmeldelser fra Vårt Lands kulturredaksjon! ]

Boksaktig

Det presise og synkroniserte samspillet mellom musikerne, med god hjelp av click track, eller metronom, imponerer. Den nokså utstrakte effektbruken, gjør derimot lyden, særlig Alaskas stemme, tidvis i overkant metallisk. Er intensjonen å legge seg opp til det Dylan kalte «den tynne, ville kvikksølvlyden» på Blonde On Blonde, har man dratt det for langt. Har man bare prøvd å lage et fortettet og kult lydbilde, har man for så vidt lyktes. Det blir bare for kjølig, boksaktig og enerverende i lengden.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Svulmende følelser

At tekstene i hovedsak er basert på Jonas Alaskas oppvekst og tenåringstid, er greit. De handler om lengsler, drømmer, og utferdstrang, men også tilhørighet og samhold, frykt og forelskelse. Altså store og svulmende følelser, sett noen år senere i bakspeilet av den nå 27 år gamle mannen.

Kanskje har han trengt disse årene på å sette ord på denne for flere turbulente tiden i livet? Det kan være nyttig både for ham selv, og publikummet hans, men det er likefullt en – særlig i pop-sammenheng - slitt tematikk, som i Alaskas tilfelle er farlig nær klisjégrensen.