– Kirkens kultur blomstrer nedenfra

I valgkampens siste fase er også kulturpolitikken kommet på dagsorden. 1 prosent av statsbudsjettet til kultur lovet Arbeiderpartiet nylig i deres fjerde kulturløfte. Den kirkelige kulturen er fortsatt vanskelig å finne i den debatten.

Etter åtte rødgrønne år og tre kulturløft, har fire år med blå kulturpolitikk aktualisert spørsmålet: Hvilke farge er best for den kirkelige kulturen? Hvor er det skoen trykker de neste fire årene?

Les også: Kirken er den nye kulturscenen

Siloer

Vi har stilt spørsmålene til noen som kjenner feltet. Øystein Dahle er direktør i avdeling for kirke og samfunn i KA Arbeidsgiverorganisasjonen for kirkelige organer. Han opplever at kirkens kultur havner i skyggen av Kulturdepartementets politikk.

– Kirken er blitt tydeligere som kulturarena, men det har skjedd nedenfra uten en satsing fra politisk hold. Vi opplever liten sammenheng mellom kulturpolitikk, tro- og livssynspolitikk og kulturminnepolitikk. De blir stående som selvstendige siloer uten berøringsflater i en kirkevirkelighet hvor dette henger nært sammen, sier Dahle.

Les også: Tre kantorer i full stilling

Ingen radikal endring

Paul Erik Wirgenes har bred utsikt til det kirkelige kulturlandskapet som avdelingsdirektør i Kirkerådet. Han ser ikke radikale endringer etter fire år med blå regjering.

– Problemet er at kirkekulturen faller mellom to stoler. Selv om det har vært jobbet godt med å dokumentere den voksende kirkelige kulturvirksomheten, blir den fortsatt oppfattet som kirke og ikke som kultur. Derfor forventer jeg at politikere og offentlige aktører forstår kirkens og religionens rolle i kulturlivet, sier han.

Han registrerer større forventinger og krav om egenfinansiering.

– Bortfallet av knutepunktordningen rammer også forutsigbarheten ved driften av Olavsfestdagene og andre kulturfestivaler, sier han.

Rammer lokalt

Han mener satsingen på å profesjonalisere kirken som søknadsaktør har gitt noe uttelling.

– Likevel er det fortsatt avgjørende å markere vår rolle som kulturaktør, sier Wirgenes.

Les også: Barnekorene ble glemt i milliardreform

En annen bekymring er at en truet lokalkirkelig økonomi ser ut til å ramme størrelsen på kantorstillinger.

Den borgerlige satsingen på gaveforsterkning der staten legger til 25 prosent på private midler, har Wirgenes merket liten effekt av.

– Det er mulig å tenke seg en slik effekt, men vi har ikke kjennskap til at kirkelige aktører har aktivert ordningen, sier Wirgenes.

Markedsrettet

Erik Hillestad leder Kirkelig Kulturverksted. Han peker på at større frihet for kunsten var mantraet da Erna Solbergs regjering overtok.

– At fravær av statlig støtte skulle skape større frihet for kunsten er en underlig påstand i et land hvor vi ikke har noen erfaring med at offentlig støtte binder kunstnere og gjør dem til mindre kritiske røster i samfunnet. Etter min mening er det snarere slik at når kunsten mister offentlig støtte, blir den mer avhengig av markedet, og alle tvinges til å satse mer på mainstream. Dette har blitt en synlig konsekvens av Solberg-regjeringens politikk og merkes også på det kirkelige kulturfeltet, mener Hillestad.

Les også: Korarbeid favner bredt

Han ser eksempler på at kirkekonserter i større grad holdes av artister som trekker folk og i mindre grad av debutanter, lokale krefter og eksperimenterende kunstnere.

– Etter min oppfatning rammes hele kulturfeltet også av den blå-blå ideen om entreprenørskap. Dette slår også inn i det kirkelige kulturfeltet. Kunstnerne som er flinke til å tilpasse seg markedet belønnes, og den kulturen som allerede har et stort publikum får bedre muligheter, mener Hillestad.

Stramt

I likhet med Wirgenes er Hillestad også bekymret for rammene for kirkens økonomi.

– Jeg tror at en rødgrønn regjering ville gitt større rom for kirken. Den stramme kirkeøkonomien er en faktor som bremser opp mulighetene for gode spleiselag der kirken bidrar med noe økonomi som sammen med offentlig støtte kan gi rom for spennende og nytenkende prosjekter, sier Hillestad.

Han forventer at en rødgrønn regjering bedre vil forstå at kunstens frihet blir større ved mer offentlig støtte, både i kirkelig sammenheng og ellers.