Kirken og kulturens­ bro­byggere

Kirke og kultur er blant de eldste tidsskriftene vi har i landet. Da det ble opprettet for 123 år siden, var det med mål om å skape fred mellom den konservative kirken og det radikale kulturlivet. I dag er ikke kulturlivet og kirken redde for hverandre lenger: Kultur­livet preges av et mangfold av religioner og kirkerommet brukes selv som kulturarena. Men da tidsskriftet ble opprettet, var situasjonen en ganske annen.

Kulturaktivistiske teologer

Året var 1894 da den omstridte­ duoen Christopher Bruun og Thorvald Klaveness opprettet tidsskriftet Kirke og kultur. De kulturengasjerte teologene ­ønsket kommunikasjon mellom kunsten, litteraturen og musikken; mellom kirke og kulturliv. Det var de ganske alene om. Ved inngangen til det nye århundret var forholdet spent mellom de to institusjonene.

Grunnen var at kultur­radikalismen, drømmen om det frie mennesket, hadde­ begynt å forplante seg i det norske kulturlivet. 50 år senere skulle kulturradikalistene med Arnulf Øverland i front rope: «Stryk kristenkorset av ditt flagg og heis det rent og rødt! La ingen by deg det bedrag at frelseren er født!»

Men i 1880 stod striden hovedsakelig om ekteskapet. Camilla Collett var en av dem som forsvarte likestilling mellom mannen og kvinnen. Professor emeritus og tidligere redaktør for Kirke og kultur Kjetil Hafstad forteller at Collett, med støtte fra Bjørnstjerne Bjørnson og Arne Garborg, angrep kirkens monopolstilling og stilte opp det frie, myndige mennesket som et alternativt ideal.

– Dette frigjorte moderne menneske skulle fri seg fra konvensjonstrykk og underdanighet, derunder tok enkelte til orde for fri seksualitet, sier Hafstad.

–  Andre tok til orde for fri adgang til skilsmisse, og det utløste heftige protester innen kristne kretser. I 1909 ble lovforslaget innfrid, et forslag som var fremmet av Kirke og kulturs redaktør Thorvald Klaveness selv, som også var leder av kirkekommisjonen, forteller han.

LES MER: Gir ordet til minoritetene.

Fra slutten av 1800-tallet og ut i 1900-tallet stod striden mellom kirken og kulturen. De kulturradikale gjorde fra 1880 opprør mot kirkens monopolstilling til stor forargelse for kirken. Bildet viser da tusenvis av tilskuere i 1962 møtte til debatt i Grotten i Drammen for å høre forfatter Arnulf Øverland forsvare sin vantro ovenfor broder Aage Samuelsen.

Kampskrift

Tidsskriftets ­nåværende redaktør, Dag Kullerud, forteller at tidsskriftet ble et kampskrift for å se kirke og kultur som en helhet, snarere enn en motsetning.

– I begynnelsen het programmet For kirke og kultur. Tidsskriftet var et kampprogram, det var et mål. I dag er det en helt annen tilnærming til det allmenne kulturlivet i kristne kretser. Kulturen har til det fulle fylt kirken, og kirken deltar i det allmenne kulturlivet. Dreiningen til Kirke og kultur er derfor å prøve å forstå religionenes betydning i samfunnet, sier Kullerud.

Nye tider

Striden mellom kirken og de kulturradikale aktørene, varte lenge utover 1900-tallet. Med tiden ble det likevel fred og forsoning. At kimet mellom kirken og kulturen ikke eksisterer på samme måte lenger, skal ikke Kirke og kultur ha æren for alene. Hafstad forteller at spesielt Kirkeakademiene fra midten av 1900-tallet har gått i bresjen for å bygge bro mellom de to institusjonene. I dag brukes kirkerommet i aller høyeste grad som kulturarena. Det er kirken som festivalscene på forrige ukes Trænafestival og Nidarosdomens Aurora-konsert i november to nyere eksempler på.

– Trenger vi Kirke og kultur lenger da?

– Det er et åpent spørsmål hvilke massemedier vi vil ha bruk for i tiden som kommer. Som steder for de langsomme samtalene, er det ikke tvil om at tidsskriftene i mange tiår har hatt stor betydning i samfunnet. Den formen tror jeg vi vil ha mer bruk for enn flashnyheter i tiden som kommer, nettopp fordi det er kunnskap og ettertanke som er viktig i møte med forandrede forhold, sier Hafstad.

På nett

– Fremtiden ligger ­likevel ikke i det trykte tidsskriftet, men på nett. Vi har sett en nedgang i abonnementsstall, men økende bruk av artikler på nett, fortsetter den tidligere ­redaktøren.

Hva hadde så skjedd om de langsomme samtalene i for ­eksempel Kirke og kultur ikke hadde vært der lenger? Dag ­Kullerud ler inn i telefonen da han får spørsmålet.

– En skal være forsiktig med å overvurdere sin egen stemme. Likevel mener jeg at tidsskriftet, som Kirke og kultur, gir det ettertenksomme Norge en stemme. I dag er vi ikke noe kampskrift, i et så mangfoldig livssynsfelt trenger vi ikke være det. Men vår dreining de siste ti årene, har vært å heller forstå religionens betydning i samfunnet, sier Kullerud.

Som et av de fattigste tidsskriftene, håper Kullerud at Kulturrådet begynner å opphøye de mediene som tør å dyrke­ ­refleksjonen.

Refleksjon

– Tidsskriftene dyrker noe som er en umistelig verdi i samfunnet. At noen dyrker refleksjonen og hukommelsen burde stå høyt, høyt på Kulturrådets støtteliste. Foruten et knippe aviser som legger seg opp mot tidsskriftet selv, er det ikke mange andre steder i Norge som gjør det lenger, sier Kullerud.

Det kunne gå hardt for seg mellom kristne og kulturradikale. Her uttrykker Aage Samuelsen sin forargelse over Arnulf Øverlands tanker.