– Kierkegaard var ingen selvhjelpsguru!

«Hvis du ønsker deg en enkel hverdag, hvis du bare vil nyte livet, må du unngå å lese Kierkegaard», skriver Sørine Gotfredsen i innledningen til boka om den danske bråkebøtta og verdenskjente filosofen Søren Kierkegaard. Om man tror det rosa omslaget på Å leve med Kierkegaard inviterer til lun hygge, tar man altså feil – Søren og Sørine har til hensikt å riste litt i leseren, sprøyte litt angst og fortvilelse inn i den dvaske, skandinaviske offentligheten. Denne uka var hun i Oslo for å snakke om boka, som kom på dansk i 2013 og på Vårt Land forlag i fjor.

Vanskeligheter overalt

– I mottoet som innleder boka di, skriver Kierkegaard at han av kjærlighet til menneskeheten ser det som sin oppgave «å lage vanskeligheter overalt». Hvorfor skal man gjøre alt så vanskelig?

– Det lyder paradoksalt, særlig i vår tid hvor vi ønsker at alt skal være behagelig. Men hvis man ikke innser i løpet av livet hvor vanskelig det er å være menneske, blir man overflatisk. Så når Kierkegaard skriver at han vil gjøre det vanskelig, er det for å sette oss i gang, få oss til å forstå at vi alle rommer fortvilelse, på grunn av denne dobbeltheten og splittelsen mennesket har. Fortvilelsen er et vilkår vi skal erkjenne, og den er en gave fordi den gir oss framdrift, energi og utfordringer. Vi skal ikke bare leve som bevisstløse dyr.

– Dette kan knyttes til «gudsbevegelsen» du ofte skriver om i boka di. Kan du forklare hva du mener med dette ordet?

– Det er hva Kierkegaard kaller dobbeltbevegelsen. Siden han mener vi er syndere, som er selviske og ikke elsker nok, sier han: For mennesket handler det om å erkjenne at vi «uden Gud intet formår». Det er en luthersk tanke: Selv kan mennesket ingenting. Når man har kommet til denne erkjennelsen, er andre skritt i bevegelsen å erkjenne at man i kraft av Gud likevel kan gjøre veldig mye. Det handler derfor om først å tømme seg selv for krefter, for så å innse at disse kommer fra Gud. Og ved å tro på Gud, blir jeg fylt opp av disse kreftene igjen.

– Det høres ut som en ganske umoderne tanke?

– Det er anti-moderne. Vi tror i dag at mennesket har en masse iboende krefter, og at vi finner en masse visdom og sannhet ved å se inn i oss selv. Det er den moderne og innadvendte måte å se mennesket på. Kierkegaard gjør det motsatte og sier: Du skal slett ikke se innover, for det er ikke der inne sannheten er. Du skal se utover – eller oppover.

– I boka di virker det vanskelig å lese Kierkegaard uten å legge gudsforholdet til grunn. Er det mulig å lese Kierkegaard ateistisk?

– Både ja og nei. Utover å være teolog, forfatter og filosof, var jo Kierkegaard også psykolog – før psykologien som fag var etablert. Han var simpelthen eminent til å tolke mennesket følelsesmessig. For eksempel så han at han var et produkt av barndomshjemmet – av farens strenghet og søsknenes tidlige død. Disse analys­ene av oppvekst og miljø var ikke vanlige da, men Kierkegaard forstod det. Derfor kan alle lese Kierkegaard med kjempeutbytte til et visst nivå, fordi han har et skarpt blikk for helt basale ting om hva det vil si å være menneske. Så man kan bestemt lese ham som ateist, på det rent menneskelige, psykologiske plan og dessuten nyte hans danske språk.

– Jeg hører det kommer et «men» her?

– Hvis man vil følge Kierkegaard til døra og ha det fulle utbyttet av ham, kommer man ikke unna Gud – for Søren Kierkegaard er og blir en kristen tenker. Det er i gudsforholdet den egentlige sannheten utfolder seg, og det er der man i sitt ypperste blir seg selv. Først i møtet med Gud vil mennesket oppleve sin egen begrensing, og bli utsatt for den erkjennelsesprosessen som skal til før man forstår det menneskelige til fulle. Så derfor kan man ikke hente ut totaliteten av Kierkegaards tenkning uten Gud – men man kan likevel lese ham og bli klok et stykke på veien uten det religiøse.

LES MIN TRO MED SØRINE GOTFREDSEN: – Nåde er et kraftig ord

– Den kulturkristendommen som har utbredt seg i våre land, ville ikke Kierkegaard hatt mye til overs for. Den mangler alvor, personlig ansvar og forståelse for hvor vanskelig det er å være kristen, mener Sørine Gotfredsen. Foto: Evelyn Pecori.

En sørens coach

– Ja, det er det også mange som har gjort?

– Det er mange som gjerne bruker Kierkegaard som en slags coach, en «kjenn deg selv»-tenker, som det fins så mange av i dag. Man skreller kristendommen vekk, for da får man liksom den rene, moderne varen. Men det er et overgrep i mine øyne, for man gjør ham til en slags selvhjelpsguru. Da forflater man Kierkegaard og gjør egentlig mer skade enn gagn, fordi man fanges av denne klaustrofobiske tendensen til å pakke mennesket inn i sitt eget følelsesliv, og dette ville Kierkegaard hatet.

– En landsmann av deg, Svend Brinkmann, har fått mye oppmerksomhet for sin kritikk av selvhjelpsmentaliteten de seneste årene.

– Brinkmann har fått en kolossal suksess ved nettopp å ta et oppgjør med denne kjenn-deg-selv, føl-etter-mentaliteten. Han sier veldig mye riktig i denne sammenheng, og jeg har stor respekt for ham – men Brinkmann har også skrellet vekk Gud. Det er derfor han er så populær, for folk sier de forstår ham, han er jo psykolog! I sin seneste bok skriver han at vi hos Kierkegaard må erstatte ordet ånd med kultur, slik at det gir mening for oss. Det er jo en fullstendig skamfering, og i mine øyne en ganske frekk manøver.

– Men det må jo være et kontroversielt punkt i din Kierkegaard-lesning at gudsforholdet er så fundamentalt?

– Ja, bestemt. Men jeg er prest og når jeg skriver bøker, kommer jeg ikke utenom Gud. Da når man vel et punkt hvor man kopler noen lesere ifra i våre dager, men løsningen ligger ikke i å ta Gud ut av Kierkegaards tenkning. Vi lever i et samfunn hvor vi ser at mange blir utbrente: Vi skal prestere, vi skal være pene, vi skal være tynne. Vi skal gjøre alle de riktige tingene hele tiden. Og da legger vi hele tiden en byrde på mennesket som kan være utrolig tung å bære alene gjennom hele livet. Dette fører også til stress og angst – alt det vi kaller moderne livsstilssykdommer. Kierkegaard vil si at det ikke er så merkelig, for vi har amputert Gud og bare vendt oss innover på leting etter kraft, mens det er det stikk motsatte vi skal gjøre.

LES OGSÅ: Nå kommer Kierkegaard i pocket

Generasjon prestasjon

– Denne analysen minner egentlig om typisk kulturkritikk fra venstresiden: Det kapitalistiske konkurransesamfunnet gjør oss for opptatt av selvrealisering og skaper et utilbørlig press på den enkelte. Venstresidens løsning ligger i det solidariske fellesskapet, mens Kierkegaard ber oss vende oss mot Gud?

– Ja, det kan man godt si. Men Kierkegaards innvending mot venstresidens tenkning – han var politisk sett svært konservativ – er at den grunner i en tro på at mennesket i utgangspunkt er godt. Venstresiden har en stor tillit til menneskets natur, og derfor tror man også på at mennesket i flokk og fellesskap vil stå for gode krefter. Dette gjør at Kierkegaard aldri vil kunne være sosialist ­eller tro på at mennesket sitter på løsningene selv, som venstrefløyen i høy grad tror på. Men det er samtidig riktig at han deler kritikken av hvordan prestasjonssamfunnet presser og overbelaster enkeltmennesket.

– I Norge snakkes det om ­«generasjon prestasjon» …

– Det er det samme i Danmark, hvor vi ser hvordan unge mennesker mistrives. De er lei og ­ensomme og springer hele tiden rundt med de «skidte» mobil­telefonene sine. Jeg er glad jeg ikke er 17 år i dag, for det er så barskt – de er pakket inn i så mange vilkår som gjør at de mister livsmotet. Kierkegaard snakker om råhet. Han sier at jordskjelv og vulkaner, det er rått – men det er ingenting sammenliknet med den moderne verdens press på den enkelte. Han forstår at vi går en tid i møte hvor individet vil bli mer og mer isolert med seg selv. Og da sier han at den enkelte enten vil gå under, eller så vil individet komme til besinnelse og tre ut av jaget, for heller å satse på noe annet enn å følge strømmen. Her finnes det muligens en optimisme hos Kierkegaard, men den er ganske forsiktig.

LES KOMMENTAR: Kan litteraturen være redningen for «generasjon prestasjon»?

Et borgerlig geni

– Du nevnte Kierkegaards konservative legning. Er det ikke rart at han har et så konvensjonelt syn på det borgerlige familie­livet, da han ellers er så radikal og kritisk i sin tenkning?

– Jo, det kan man si. Kierkegaard mener at meningen med livet for den enkelte er å realisere et normalt liv, få barn og føre slekten videre. Det er et viktig poeng at han er fanget i denne dobbeltheten mellom den radikale kristne tenkningen og det borgerlige livet, men han mente jo at han selv var et unntak, fordi han var et geni. Og genier har andre plikter. Kierkegaard vet godt at ikke alle kan løpe rundt og følge etter Kristus og proklamere kristendommen konstant, slik han selv prøvde å gjøre til sist – det er ikke et menneskeliv.

– I dag er det mange som kaller seg «kulturkristne», noe som indikerer en aksept av kristendommens kulturelle og historiske betydning, men uten et inderlig trosforhold. Det aner meg at Kierkegaard ikke ville vært særlig begeistret for en slik utvikling?

– Kierkegaard skriver om dette. Han sier at i stedet for kristendom har vi fått «kristenhet». Det betyr at alle kan gå rundt og kalle seg kristne, men det følger ikke med noen forpliktelser. Man kan hygge seg i kirken, presten kan lire av seg noe han egentlig ikke mener og så videre. Den kulturkristendommen som har utbredt seg i våre land, ville ikke Kierkegaard hatt mye til overs for. Den mangler alvor, personlig ansvar og forståelse for hvor vanskelig det er å være kristen. For ham var dette så krevende at han selv var usikker på om han var verdig å kalle seg en kristen.

LES OGSÅ: – Farleg om synd forsvinn frå forkynninga

Sammenligningstilstanden

– Er det konstruktivt å ha idealer det er umulig å oppnå?

– Ja, det er det. Dette er jo kristendommen langt på vei. Kristus er den etiske målestokken for hvordan vi skal leve, og det er umulig å etterleve. Men livet kan godt handle om å strebe etter det ideelle, vel vitende om at det ikke kan la seg gjøre. For på veien mot det gode kan man gjøre mye godt, hvis man gjør seg umaken og streber.

– I stad snakket du om hvordan dagens unge lider av stress og forventningspress. Er ikke også dette en konsekvens av hele tiden å strebe etter noe de ikke kan oppnå? Hvorfor er gudsrelasjonen da mer attråverdig å strekke seg etter?

– Det er jo hele poenget i Kierkegaards kritikk av den moderne verden: Når vi lever i en ramme hvor Gud ikke lenger er til stede, så er vi overlatt til oss selv – uten at Gud griper inn. Det er den moderne verdens grunntenkning, som de unge vokser opp med. Innenfor denne rammen streber man etter det perfekte for å imponere sine medmennesker. Dette kan utarte til narsissisme og forfengelighet. Man blir fanget i en sammenligningstilstand hvor man hele tiden bedømmes av de andres blikk – speilet og Facebook og «alt det der skidt» som de unge er omgitt av. Hvis du derimot streber etter det perfekte i Guds øyne, så vil du i den bestrebelsen ikke bare leve med kravet om å gjøre det beste, men også med tilgivelsen for at du ikke klarer det. Kravet, plikten og nåden hører sammen i forholdet til Gud. Dette har vi erstattet med kravet fra omverdenen, fra samfunnet, fra normene – og der fins det ingen nåde. Det er det de unge opplever; det er ingen ende på det de skal prestere, for det er ingen myndighet som sier – uansett hvor mye du lykkes ­eller ikke – at du er verdt å elske som den du er. Så man kan si at forskjellen på å prestere i et gudsforhold og i et ateistisk samfunn – det er nåden.