Blant dem som vil protestere på denne måten, er kunstnerne Håkon Gullvåg og Willibald Storn, og Kirkelig Kulturverksteds Erik Hillestad. Aftenpostens kulturredaktør Knut Olav Åmås gikk i gårsdagens Klassekampen krast imot en slik holdning: «Jeg er sterkt imot akademisk og kulturell boikott av Israel. Slike boikotter er mer alvorlige enn økonomiske boikott, fordi de rammer den kritiske ytring og tanke selv, de rammer frie akademikere og kunstnere».

Klar holdning. Kunstneren Håkon Gullvåg sier at tanken om boikott sitter langt inne hos ham. Men at han ønsker å støtte sine palestinske venner.

Dette handler om proporsjoner, og i dette tilfellet ser jeg til den voldsomme militære maktbruken Israel har benyttet seg av. Selv om jeg ønsker boikott på et kunstnerisk og akademisk plan, går det selvfølgelig en grense for hva som er moralsk ansvarlig og riktig. Hadde jeg i dag blitt invitert til et prosjekt som omhandler et israelsk samarbeid, ville jeg takket nei.

Gullvåg sier han forventer at israelske kunstnere står opp og viser klar holdning, og at det muligens er veien å gå for å nå fram.

Det sitter langt inne hos meg. Og vi må kanskje klippe den innerste snoren, for å nå fram til det israelske samfunnet.

Provosert. Den norsk-østerriske bildekunstneren Willibald Storn sier at han er personlig sterkt engasjert av det som skjer i Gaza, men at det slett ikke er noen enkel sak å ta stilling til.

Det forståelig at Hamas handlinger har provosert Israel, samtidig er det fryktelig at Israel skal sitte med all makt og alle ressurser. De har påtatt seg et ansvar som de må løse, ikke utslette. Jeg kjøper ikke israelske varer, men jeg har ikke noe mot den vanlige israeler, sier han.

Mindre som mennesker. Storn forteller at han sitter i tenkeboksen, men at vi må signalisere at dette er noe samfunnet ikke ønsker.

Jeg forstår bare ikke at et folkeslag som har den historien det har, ikke ser hva de driver på med. De som ser seg som utvalgt av Gud, vandrer en farlig veg. Det fort gjort at de som ikke er en av «dem», kommer i andre rekke som mennesker. Vi i vesten må signalisere at vi ikke ønsker at det skal være slik. Jeg skjønner tanken om boikott, samtidig handler det fremfor alt om å snakke over grensene.

Sang mot krig. Blant dem som har latt seg provosere til å lage musikk, er Lars Bremnes, som skrev sangen «The Vegetable market» rett etter at bildene fra bombingen av et palestinsk grønnsakmarked kom ut.

Takhøyde. Jeg ville sette det i perspektiv. For oss som ikke har falne i krigen, er rollen å kjempe for de menneskelige vilkårene viktig. Og Israel må se at de ikke må skyte hull i skroget på en båt de deler med palestinerne.

Åmås mener derimot at hvis man vil prøve å påvirke israelsk politikk, må man gjøre det gjennom politiske kanaler. I Norge og internasjonalt. «Israel har for øvrig større takhøyde for kritikk, meningsforskjeller og diskusjoner enn det vi har det her i Norge. De sterkeste kritikerne av israelsk okkupasjonskritikk finner man nettopp her, i Midtøstens eneste demokratiske og sunne land», sier han. Og fortsetter: «Nei jeg har ikke tro på boikott i det hele tatt. Jeg tror på kommunikasjon, kontakt og politisk maktutøvelse for å få til endringer. Norge bør ikke ha mindre, men mye mer kontakt med Israel som er en av verdens fremste kultur- og kunnskapsnasjoner. Det er verre for Norge enn for Israel å kutte kontakten», sier han til Klassekampen.