Politikk

Kampen mot maktmisbruk har stått på siden femte Mosebok

Kan Donald Trump håndtere rollen som verdens mektigste mann? Spørsmålet om maktkonsentrasjon er blitt stilt fra den tidlige greske, israelittiske og romerske kultur.

Da USA i går fikk ny president, fikk verden samtidig en ny mektigste mann. Han heter Donald Trump, og den tanken syns å gi den globale offentlighet et sug i magen. Hvordan kommer han til å håndtere så mye makt?

Det vil tida vise, men selve spørsmålet om hva som er god og dårlig håndtering av makt, er et problem som har satt dype spor i vestlig historie og ført til noen av våre største samfunnsomveltninger. Grekerne prøvde seg med demokratiet, romerne med republikken, mens israelittene ble advart mot å i det hele tatt få en konge. Selv kirkens eldste historie er et vitnesbyrd om hvor vanskelig mennesket har for å bruke makten i det godes tjeneste.

LES OGSÅ: Takk til Barack

Demokrati

«Evig berømmelse vil alltid være deres (...), for dere drepte tyrannen og gjorde Athen lik for loven.» Slik lyder en strofe i en berømt vise til ære for drapsmennene Harmodios og Aristogeiton. I 514 før Kristus drepte de tyrannen Hipparchos og sikret seg en plass i historien for sin rolle i Athens overgang til «folkets styre», eller «demokrati», som grekerne kalte det. Den nye styreformen var et forsøk på å unngå den typen tyranner som hadde herjet Athens historie i århundrer. Nå ble menn i Athen utstyrt med en stemme og retten til å møte opp i folkeforsamlingen. Samtidig byttet byens ti klaner på å regjere i en måned av gangen.

Athenerne visste imidlertid godt at lovens paragrafer ikke er nok til å stå imot tyranniets tyngdekraft. De valgte embetsmennene skulle også følge lovens ånd, og hvis noen mistenkte det motsatte, kunne det føre til at de ble bannlyst fra Athen i ti år.

Likevel er det et godt spørsmål om eksperimentet lykkes. Platon mente at folkets makt førte til anarki. Populisme og veltalenhet har alltid kunnet sanke stemmer, og ironisk nok regjerte en av Athens mektigste menn gjennom tidene, Perikles, nettopp midt i demokratiets gullalder. Det er også ironisk at det demokratiske Athens stigende velstand på tyrannisk vis ble brukt til å underkue andre greske bystater.

LES OGSÅ: Amerikanske velgere tror rike får mer makt med Trump som president

Et banneord

Frykten for tyranniet var en minst like sterk drivkraft i to av Romas skjebneøyeblikk. Det første inntraff da Brutus i år 509 før Kristus styrtet den siste kongen og den romerske republikken så dagens lys. Fra da var ordet «rex» – konge – et banneord. På skift, og kun i avgrensede perioder, kunne Romas senatorer velges til administrative og militære embeter.

Hvordan gikk det til at det romerske samfunnet produserte de kanskje mektigste enkeltpersonene i verdenshistorien, nemlig keiserne?

Svaret finner vi i en av Romas andre skjebnetimer. Etter sin suksessfulle seier over gallerne, skulle Julius Cæsar levere tilbake myndigheten over sine legioner til senatet. I stedet ledet han dem over floden Rubicon og truet selve Roma. Det var et tilbud senatet ikke kunne avslå, og det banet veien for at Cæsar i år 44 før Kristus lot seg utrope til diktator på livstid. Det luktet fælt av det forhatte «rex»-ordet. En gruppe i senatet gjorde opprør og dolket ham i hjel under et møte, som hadde en annen Brutus i spissen.

Men det hjalp lite. Cæsars adoptivsønn Octavian tok hevn og lot seg hylle som keiser Augustus – den opphøyede – da det romerske imperium i år 27 før Kristus avløste Romas republikk. Noe hadde han lært av sin adoptivfars feilslagne politikk, og han har gått inn i historien som mesteren over alle i å skjule absolutt makt under et skinn av ytre ydmykhet. For eksempel leverte han i den anledning alle sine maktposisjoner tilbake til senatet og lot seg formelt sett velge til de postene han selv bestred.

Den samme formelle tilbakeholdenheten kjennetegnet ikke hans etterfølgere, de tyranniske keiserne Caligula, Nero og Domitian. Felles for dem var at de verken holdt seg til lovens bokstav eller ånd, men utøvet makten uten måtehold og selvkontroll. Hvis det i historien har vært noen som har hatt all mulig grunn til å få et sug i magen når en ny makthaver har blitt sverget inn, er det de romerske senatorer. Keiserlige luner hadde en tendens til å holde dødeligheten oppe blant dem.

LES OGSÅ: Det kan være like skadelig når folk med makt ikke bruker den som når de misbruker den.

Ble advart

Også i Det gamle testamentet er kampen for god håndtering av makt et tema som driver den samfunnsmessige utviklingen. Når stammene skal velge ny konge etter Salomos død, gjør de ti nordlige stammene opprør. Hvis de skal tjene ham, forlanger de at sønnen hans, Rehabeam, skal lette det tunge åket faren la på dem med slavearbeid. Da han svarer at hvis faren hans pisket med sveper, vil han gjøre det med skorpioner, er Israels skjebne som et samlet rike beseglet. En kan ellers ikke si at folket ikke ble advart. Ved valget av Israels første konge, Saul, taler profeten Samuel mot ideen om en konge som vil ende med å bruke makten sin til å rane til seg folkets døtre, marker og vingårder, med mer.

Den såkalte kongelov i femte Mosebok uttrykker samme frykt for opphoping av makt. Den kan ses som et oppgjør med den nærorientalske tradisjon for mektige, despotiske konger. I motsetning til dem skal ikke den israelske konge skaffe seg umåtelig rikdom og mange koner, men i stedet skaffe en avskrift av Moseloven og studere den daglig.

SJEKK OVERSIKTEN: Hvem har mest makt i tros- og livssyns-Norge?

Kjærlighet som motgift

Selv om Det nye testamentet er skrevet på et tidspunkt der de kristne var undertrykt og langt fra maktens tinder, finner vi også forsøk på å holde maktmisbruk på avstand her. I evangeliene finner vi en berømt tale av Jesus, der han beskriver seg selv som en tjener som vil gi livet sitt som løsepenger for andre. Det som lett blir oversett, er sammenhengen utsagnet står i. Den avrunder en formaning til disiplene om hvordan de skal håndtere makten seg i mellom. I motsetning til folkenes fyrster som undertrykker, og stormennene, som misbruker makten, skal de med Jesus som forbilde tjene hverandre og bli størst ved å være minst.

Håndteringen av makt i menighetene skapte også problemer fra første stund. Mest inngående møter vi det i Paulus sine brev til menigheten i Korint. Kampen om hvem som skulle lede og ha førsterett, førte til klikker og debatt om hvem som hadde den viktigste rollen. Faktisk er kjærlighetens høysang i Første korinterbrev mer enn vakker poesi. Det er Paulus sitt inntrengende forsøk på å bruke kjærligheten som motgift mot tyranniets trang til å innta menighetens mest synlige tjenester. Dessverre ser det ikke ut til å ha hjulpet nevneverdig. I Andre korinterbrev nevner Paulus et nå tapt brev til menigheten, som han skrev «under mange tårer», mens såkalte overapostler i hans øyne forsøkte å ta makten over menigheten.

Det er historiske grunner til at vi bør få et sug i magen når et menneske får stor makt, uansett om vi snakker om politikk eller kirke. Disiplin, selvkontroll og måtehold virker ikke som et naturlig, menneskelig instinkt, for ikke å snakke om i kjærlighetens navn å sette andre foran seg selv. Respekt for lovens bokstav og ånd har historisk sett vært det beste vernet mot maktmisbruk.

LES OGSÅ: Trump jager kvinner ut i gatene

Morten Hørning Jensen er lektor på Menighetsfakultetet i Aarhus og redaktør av det arkeologiske tidsskriftet TEL. Teksten sto først på trykk i Kristeligt Dagblad

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Politikk