Kamp for kjærligheten åpnet Festspillene i Bergen

Det var duket for høy stemning da festkledde bergensere, med bysbarnet Erna Solberg og ikke minst Hennes Kongelige Høyhet Dronning Sonja, inntok byens storstue onsdag. Men det var ikke de celebre gjestene som skapte fest i Grieghallen. Den var det musikere fra 250-årsjubilanten Bergen Filharmoniske Orkester, korsangere, solister og dirigent som sto for. I en drøy time musiserte seg gjennom de mest kjente sangene fra Porgy and Bess, George Gershwins klassiker som i 80 år har gledet publikum verden over med sin kjærlighetshistorie.

Det ble fest med Summertime, I Got Plenty o'Nuttin og It Ain't Necessarily So, og andre perler.

LES OGSÅ: Pirker i ubehaget ved fattigdom

Uten kostymer

Går det an å gjenskape en opera som en suite? Går det an å fornemme handlingen når fire solister skal drive den fram, uten kostymer og scenografi?

Svaret må bli ja – i hvert fall når solistene er av dette kaliberet.

Historien om den fattige krøplingen Porgy og kjæresten Bess, og deres kamp for kjærligheten blant samfunnets svakeste i et afroamerikansk miljø i South Carolina i USA, beveger publikum.

LES OGSÅ: Synger ut mot ­religionenes ­kvinneforakt

Scenisk utstråling

Gershwin insisterte på kun å bruke afroamerikanske sangere, og det er fremdeles umulig å få tillatelse til å gjøre en scenisk oppførelse av operaen hvis sangerne har en annen etnisk bakgrunn. De fire solistene i Grieghallen oppfylte kriteriene, og ikke minst; de behersket rollene – med mer eller mindre scenisk utstråling.

For denne utgaven, gjenskapt av Bergen Filharmoniske Orkesters mangeårige sjefdirigent Andrew Litton som en suite, greier å gjenskape mange av stilene og følelsene som finnes i den komplette operaen.

Den feiende flotte orkesteråpningen slo an tonen. Ikke minst da Litton selv tok tangentene fatt og viste seg fram som honky-tonk pianist. Resten av konserten nøyde han seg med å lede sangere og musikere til en framføring med presisjon, kraft og uttrykksfullhet.

Savner råskap

Det sammensatte koret gjorde en god jobb, allikevel savnet jeg av og til litt kraftigere klanger, litt mer råskap der dramaet krevde det. Men her var det mange svært unge sangere som ikke kan gjøre jobben på samme måte som et profesjonelt operakor.

Solistene, derimot, sang og framførte dramaet med stor innlevelse. Gordon Hawkins (i rollen som Porgy) hadde en nydelig baryton og visste å porsjonere ut stemmen, men var kanskje litt for tilbakeholden scenisk. Der tok hans rival Howard Haskin (Sportin' life) fram et stort register. Tenorens stemmeprakt, hans små bevegelser og mimikk var forbilledlige, og drev dramaet fram. Også de to sopranene, Janice Chandler-Eteme (Bess) og Karen Slack (Serena) hadde vakre stemmer og fylte rollene godt i det store kjærlighetsdramaet.

Slik ble denne forestillingen også en påminnelse om gjennomgangstema under årets festspill, kjærlighet, som den mest gåtefulle av våre følelser.

– Vi nyter å oppleve kjærlighet iscenesatt i musikken, litteraturen, teateret, dansen og filmen. Vi nyter det fordi kunst tilbyr speilbilder av oss selv og de viktigste drivkreftene i våre liv, skriver festspilldirektør Anders Beyer i sin programerklæring.