Kaldt språk med varme tanker

– Jeg ønsker å sette Machiavelli­ i spill. For å finne ut hvordan vi kan bruke ham og slippe fri noen av gnistene i tekstene hans, sier dramatiker og regissør Tore Vagn Lid.

Han beveger seg rastløst rundt i Malersalen på Nationaltheatret. To badekar står midt i rommet, med gullfisk svømmende i akvarier. Vannet er koblet til et sinnrikt rørsystem, som ledes til avdelinger med grønne planter belyst av UV-lamper, ved siden av de tre små publikumsamfiene. Rundt i rommet fins forskjellige klokkespill, cymbaler, pauker, trommer, et piano. Scenografien er såpass kaotisk at man kan lure på hva som hører med og hva som vil bli fjernet før kveldens premiere på hans stykke Fyrsten – Machiavelli-variasjoner.

– Slik jeg leser Machiavelli, er han aksjonistisk, og tenker ikke bare på karriere, sier Lid. Han viser til påstandene om at Machiavelli kun skrev Fyrsten for å vinne gunst hos lederne i Firenze.

Fra Lenin til Hegnar

Niccolò Machiavelli levde fra 1469 til 1527. Som diplomat og politiker i republikken Firenze hadde han stor innflytelse, inntil han mistet sin stilling på grunn av maktskifte,­ 43 år gammel. Etter å ha blitt torturert og så vidt unnsluppet dødsstraff, viet han seg for det meste til forfatterskapet på sitt landsted. Det var da han skrev Fyrsten, som utkom fem år etter hans død. Boka skal gi råd til statsledere om hvordan man kan sikre makten, så å si for enhver pris, og skiller skarpt mellom politikk og moral. Det er ikke uvanlig å omtale den som startskuddet på moderne politisk filosofi eller statsvitenskap.

Det er også dette som har gjort Fyrsten kontroversiell – noe den fremdeles er. For eksempel blir Donald Trumps beryktede rådgiver, Steve Bannon, omtalt som en «machiavellisk» bølle. Uttrykket «machiavellisme» hadde rukket å få en negativ ladning allerede mot slutten av 1500-tallet, blant annet i stykker av William Shake­speare. Noen år etter bokas­ utgivelse ble den forbudt av både den katolske og den protestantiske kirke, og forbudet ble ikke opphevet før den franske revolusjon i 1789.

Tore Vagn Lid har «brukt noen år» på å lese seg opp på Machiavelli og Fyrsten, og ikke minst hvordan boka har blitt brukt ­politisk gjennom tida.

– Hva overrasket deg mest i denne litteraturen?

– Hvor radikalt forskjellig han leses – fra kommunisten Gramsci­ til fascisten Mussolini. Fra Rousseau til Shakespeare. Fra Lenin til Trygve Hegnar.

Lid tror denne mangslungne nysgjerrigheten skyldes at Machiavelli beskriver et maktstrategisk rom.

– Slik jeg leser ham, kommer du ikke unna denne verdens maktspill. Enten er du i kampen, eller så går du til grunne. Det er den dystreste siden ved Machiavelli.

LES OGSÅ: Anmeldelse av Tore Vagn Lids Fridomens vegar.

Praksis

Dramatikeren diskuterer med lydteknikerne. «Her må vi starte en crescendobevegelse med lyden», sier han, og smeller igjen en dør. Dette gjentar seg seks ganger, med små justeringer i styrke og lengde. Om ti minutter kommer skuespillerne for en siste gjennomgang før første prøvevisning.

Han blar fram og tilbake i ringperm-manuset for å finne slående Machiavelli-sitater. «Hør på dette», sier han, leser et sitat, og sier: «Forstår du ka eg sier?», før han blar videre: «Hør bare her...» Han snakker bergensk: fort, energisk – og mye. Så finner han et brev Machiavelli skrev til vennen Francesco Vettori: «Og fordi Dante sier at det å forstå uten samtidig å gjøre bruk av, ikke gir kunnskap, har jeg selv skrevet ned hva jeg har fått ut av disse samtalene, og har komponert et lite arbeid.»

– Hadde jeg ikke lest akkurat det sitatet, vet jeg ikke om jeg hadde laget dette stykket: Å forstå uten å gjøre bruk av, gir ikke kunnskap! Å gjøre bruk av noe er en form for respektfull respektløshet. Det handler om å begi seg ut i farvann hvor man ikke hele tiden har ryggdekning fra Machiavelli selv, sier han.

Varmt og kaldt

Lid har særlig interessert seg for retorikken til Machiavelli.

– Noe av det som fascinerer meg mest er den tilsynelatende iskalde og nådeløse tonen i det han skriver.

Han beskriver en lesemåte som «bølletradisjonen», hvor næringslivsledere med Fyrsten i hånden har funnet begrunnelser for brutale beslutninger.

– Men da ser man bort fra deler­ av Fyrsten, som tyder på at det er noe mer bak det kalde – en skjult varme i det kalde. Det er det motsatte av retorikken i vår tid, hvor det tilsynelatende varme er kaldt.

– Hva mener du med det?

– Det kan være i sammenhenger der noen dekker inn ganske brutale handlinger i en humanistisk retorikk, som en invasjon eller nedskjæring. Eller å kle seg i nære familieverdier og bruke korset som kostyme, samtidig som man har et politisk prosjekt veldig langt fra det familiære, fra det varme, fra korset, sier Vagn Lid – åpenbart med referanse til debatten rundt innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaugs korsbruk.

LES OGSÅ: Kritisk til å sette Trump på scenen.

Sjekk egen kantine

– Det er nok å se på sin egen arbeidsplass, i sin egen kantine. Om man anvender Machiavellis blikk, vil man kanskje se at den minst kyniske kan være den mest ­kyniske – den mest konfliktsky kan bli den mest strategiske.

Nordahl Grieg forstod disse mekanismene, mener Lid. Han har tidligere dramatisert Grieg, og viser til da han i 1937 skrev et innlegg med den ironiske tittelen «Humanister». Det handlet om skipsrederen Fredrik Odfjell, som motarbeidet sjøfolkenes kamp om åtte timers arbeidsdag og samtidig satte deres liv i fare med risikable reiser, ifølge Grieg:

«I disse dager ser man atter­ skibsreder Odfjells navn i avisene.­ Han står som innbyder til det humanistiske akademi på Lillehammer. Er dette forbaus­ende? Aldeles ikke. Efter å ha verget sine blanke, harde klasse­interesser, for eksempel mot sjøfolkene, er det ytterst forståelig at man har trang til å puste ut i humanisme», skrev Grieg den gangen.

– Grieg så det kalde i det tilsynelatende varme. I en usikker tid som vår, med en veldig brutal retorikk, kan Machiavelli være et motsvar: Et røntgenblikk som er nådeløst, men også redelig. Et kaldt svar på det kalde, sier Lid.

Han mener at om man tar Mach­iavelli på alvor, så skjer det noe med måten man møter hverandre på. Du blir på vakt, mistroisk til andres intensjoner. «Det er veldig farlig, men også bevisstgjørende.»

LES OGSÅ: Anmeldelse av Kongen dør, av Eugène Ionesco.

Schizofren situasjon

– Mach­iavelli får deg til å forstå maktspillet. Men spørsmålet blir da: Finnes det en vei ut av det? Det kan være befriende å avsløre andre menneskers strategier, men det kan også bli en permanent schizofren situasjon – og dét problemet har ikke Machiavelli løst på noen måte.

– Det må jo være en fare for å bli desillusjonert om man ser andre menneskers virke på denne­ måten?

– Ja. Og den faren løser man ikke! Et annet problem som står igjen er: Hvis han går så hardt ut om menneskets onde natur, hvorfor skal vi da stole på akkurat ham? Dette går ikke opp, men det betyr ikke at boka er mislykket. Det er lite som går opp i virkeligheten.

Man blir oppmerksom på det varme og det kalde på en helt konkret måte i den dampende Malersalen. Det minner om å være i et drivhus eller en dyrebutikk, med surklende vann og tropisk luftfuktighet. Å bringe Machiavelli ut av akademia og inn i nye rom er et avgjørende fundament for Lids prosjekt.

– Machiavelli eksperimenterer med grensene mellom det kunstneriske og det intellektuelle, så det er veldig naturlig ikke å la prosjektet hans lande på disken til et universitetskontor. På ett punkt må avhandlingene slutte og teatret begynne.