Hvordan er det å være den andre?

Fleur Jaeggy er på mange måter forfatternes forfatter, det vil si elsket av forfattere – og av bevisste, drevne lesere. Det er ikke mange som kan fortette et øyeblikk til en novelle på to, tre sider. Jaeggy kan. Og du husker dem.

Sitter spikret

Da hun var 20 flyttet Fleur Jaeggy til Roma, hvor hun traff markante, selvbevisste forfattere som Thomas Bernhard og Ingeborg Bachmann, det gjorde forskjellen. Ikke at hun ble noen epigon - der Bernhards nevrotiske personer halser av gårde i en tåke av tanker og følelser som driver dem, sitter Jaeggys jeg-person stille og observerer. Hun beskriver - ikke fargelegger akkurat, for det er nøkternt. Hun betrakter på én fingerbredds avstand, men klimprer ikke på følelsesregisteret, er ikke oppfinnsomt velformulerende, det er bare kort og godt.

Vårt Land bryr seg om litteratur. Her finner du våre bokanmeldelser.

Driver med sitt

Jeg sier «husker». Det er kanskje ikke det heller, for skiftene er raske, kastene er brå og uventet for hjernen. Altså bygges det ikke bilder, vi er i hverdagen, hvor hendelsene er de de er. Noen ganger bygget opp rundt dissonanser, en slags «rett på»-realisme. En slags «snakke med seg selv»-stil, mens skikkelser, bror, mor, flere, gjør sine ting og driver med sitt. Hvordan er det egentlig å være den andre? – er spørsmålet. «Jeg» er den nysgjerrige.

Virtuost

Det er lett å snakke om «fravær» i Jaeggys romaner, noe som mangler: Folk er ikke lette å komme inn på. Men i øyeblikket det er sagt, er nærheten der. Slik sett er hennes romaner realisme på et virtuost plan, den trigger erfaringer vi selv har i møtet med dem som er rundt oss. Vi gjør så godt vi kan. Det er nok. Det er det hun observerer. Hun skriver ikke for å avsløre, men for å forstå.

ANMELDELSE: Snudde Camus opp ned. Fikk en fatwa mot seg. Nå er boken hans oversatt.

Fotfeste i språket

Akkurat som hos Bernhard er den synlige, ofte litt pussige verden viktig. De fleste vet hva det er som får publikum til å klappe, det er fristende ustanselig å trykke på den knappen. Jaeggy avskyr det. Men hun er heller ikke og på ingen måte den eksperimenterende som risper oss i konsentrasjonen gjennom et «lokalt» språk. Og det skal sies: Romanen er tett og drivende oversatt av Tommy Watz.

Jaeggy er først og fremst en stor forfatter. Vi snakker om litteratur.