Alt er annerledes etter 22. juli 2011. De forferdelige handlingene i regjeringskvartalet og på Utøya rystet det norske samfunnet i sine grunnvoller. Samtidig er alt egentlig det samme. Livsvilkårene er som før. Hver dag er det mennesker som møter død, ulykker og tragedier. 22. juli gjorde det bare så tydelig med sitt omfang og rystende ondskap.

Veien videre. Hva skjer etter rystelsen? For den enkelte og for et samfunn? I sin nyeste bok prøver Per Arne Dahl å vise vei videre etter at det forferdelige er skjedd.

Boken Å reise seg etter en rystelse var nesten ferdig skrevet da terroren rammet Norge 22. juli. Men stemningen og retningen på boken måtte preges av de tragiske hendelsene i Oslo og på Utøya, skriver Dahl i forordet. Dermed har boken fått en videre betydning enn først antatt. Jeg vil tro at både ondskapen og det kollektive perspektivet har fått større plass enn i det opprinnelige manuskriptet.

Fredager. Per Arne Dahl lar sin bok rammes inn av to fredager. Den første er den lange fredagen på Utøya. En fredag med sorg uten svar. Den andre fredagen er dagen Jesus døde på korset. Den lengste dagen i Guds liv der Gud representerer alle menneskers lange fredager, slik Dahl formulerer det.

Og her finnes nettopp styrken i framstillingen. Den tar sorgen, smerten og det vonde helt og fullt på alvor, men den skaper hele tiden et meningsbærende rom der det er mulig å la livet leve videre. Håpsdimensjonen – både for dette livet og det som kommer – er hele tiden til stede.

Det er ikke unaturlig at Per Arne Dahl flere ganger kommer inn på 22. juli i boken. Men han spenner opp et lerret som er bredere, og han har flere farger på sin palett enn det denne tragiske dagen rommer. Han bruker historien til Espen Olafsen som mistet kone og datter under tsunamien i Thailand 2. juledag 2004. Og han henter fram andre historier fra mennesker som har opplevd tragedier i sitt liv, og som kan lære oss noe om å reise seg og leve videre.

Ikke lettvint. Per Arne Dahl serverer ingen raske løsninger på spørsmålene knyttet til lidelse og ondskap. Dette er ingen lettvint selvhjelpsbok. Og Gud framstår på ingen måte som den som garanterer for et liv uten rystelser.

«Bare en lidende Gud kan hjelpe lidende mennesker. Bare en Gud som følger med sine langt øst for Eden, tilværelsen utenfor paradis, er en virkelig Gud. Og bare en oppstanden Frelser kan plante et levende håp i en såret verden», skrive Dahl.

Og han slår fast: «Vår Gud er en Gud med sår.»

Per Arne Dahl mener det er på tide å la noen av drømmebildene av Gud bli knust. Han problematiserer tanken om at Gud stiller med englevakt for noen, mans andre styrter i ulykken. Han skriver at han fortsatt ber om beskyttelse for sine barn, men innrømmer at han strever med denne typen bønn. Men når drømmer knuses og gudsbilder smadres, står fortsatt en korsfestet og oppstanden frelser tilbake. Han som er her og «har lovet å være nær hos alle menneskebarn på våre lange fredager».

Per Arne Dahl har skrevet en lang rekke med bøker. Mange har vært til stor hjelp for mennesker. Det er jeg sikker på at denne også kommer til å være.