Kultur

Husker den sterke lagfølelsen

Skikarrieren kunne fort gått fløyten siden faren døde da han var tre år. Men ildsjeler i lokalmiljøet kjørte ham rundt.

Fredag stod Odd Martinsen ringside under stafetten i Falun-VM, 49 år etter at han var med å gi Norge gullet i samme øvelse under VM i Oslo i 1966. 23-åringen gikk førsteetappen så suverent, at han i flere år etterpå ble fast startmann for Norge - og fikk tilnavnet Stafett-Martin.

Lagfølelse

Vi treffer ham på kontoret til firmaet Finor, en kjapp motbakkforsering unna hjemmet hans i Nittedal. Firmaet han startet for 32 år siden selger Fischer- ski og sko, også det til den store gullmedaljen. 72-åringen skal få meg seg VM på Ski i Falun sammen med kameraten Gjermund Eggen.

– Er VM i Oslo ditt kjæreste langrennsminne?

– Tja. Dét mesterskapet var spesielt på flere måter, ikke minst fordi så mange for første gang fikk vinteridrettsgrenene rett inn i TV-stua. De tre minuttene kameraet hvilte på furua på Gratishaugen, mens en hel nasjon ventet på Gjermund Eggen under innspurten på femmila, er vel noe av det mest spennende som er vist på fjernsyn her i landet. Naturligvis husker jeg også godt min egen førsteetappe fra stafetten, ikke bare fordi jeg vekslet først, men også på grunn av den utrolig sterke lagfølelsen vi hadde.

– Likevel, fortsetter Martinsen, etter en slurk glovarm kaffe, står nok de tre norske stafettseirene fra Svenska Skidspelen i Falun i 1967, 1968 og 1969 enda sterkere i minnet. Også der vekslet jeg først, men det var hardere konkurranse enn i VM og OL på den tiden. Sverige stilte for eksempel med flere veldige gode distriktslag.

– Hvordan tror du Norges startmann har det i morgentimene i dag?

– Han er spent. Selv om det er et bra apparat rund laget, vet han at det til syvende og sist er opp til ham. Jeg husker at Harald Grønningen, erfaren som han var, var veldig støttende før stafetten i 1966, men det var ingen andre enn jeg som kunne gi ham et bra utgangspunkt på andreetappen. Det er veldig mye som skal klaffe i en stafett, og det kan være kort vei fra suksess til fiasko.

– Har du et eksempel fra din egen tid som aktiv?

– Under OL i Grenoble i 1968, kunne det fort gått galt for stafettlaget vårt. Starten var satt til kl. 09.00, men på et lagledermøte kvelden i forveien var den blitt fremskutt til 08.30, noe den norske lederen hadde glemt å fortelle oss løperne. Klokka 08.15 var fremdeles ikke skiene mine smurt, og jeg hadde ikke varmet opp. Treneren Oddmund Jensen fikk lagt på noe smurning i all hast, mens jeg jogget i startområdet. Da Oddmund kom spurtende med skiene, fikk jeg ikke prøvd dem - men de var gode som gull.

LES KOMMENTAR: Mennesket bak masken

Kjempet for klassisk

– Hva er du mest stolt av å ha gjort?

– Hvis vi holder oss til skisporten, så er det ikke medaljene jeg fikk som aktiv, men at jeg som leder for langrennskomiteen i FIS (Det Internasjonale Skiforbund) i 1986, sørget for at vi fikk beholde den tradisjonsrike, klassiske stilen i langrennsporten. Det var sterke krefter i sving fra andre mellomeuropeiske og tidligere østeuropeiske land for kun å ha skøyting, slik man allerede hadde bestemt i skiskyting og kombinert, men jeg – med god støtte fra Thomas Wassberg - kjempet igjennom et både og – for eksempel med jaktstart.

Det var ikke minst et viktig signal til langrenn som folkebevegelse her i landet: Det var jo ikke lagt til rette for skøyting i marka, og for folk flest var klassisk den mest normale måten å gå på ski. Det er det fremdeles. Nå har vedtaket holdt i snart 30 år.

– Det var en periode motstand mot sprint og fellesstart også?

– Det var noe annet. For at TV skulle være interessert, måtte det være en lett forståelig idrett. TV var, og er, helt avgjørende for langrennsportens internasjonale utbredelse. I fellesstart kan man til enhver tid se hvem som leder løpene, og i sprint er det fart og spenning fra første til siste sekund. I begynnelsen var sprinten først og fremst viktig for mellomeuropeerne, som da trodde de ville hevde seg best i den øvelsen. Motstanden vi møtte mot å innføre dette, er vanskelig å skjønne i dag – særlig etter sprintøvelsene i årets VM.

– Hva er din største nedtur som skiløper?

– I Sapporo-OL i 1972 var jeg tatt ut på tremilslaget, og følte meg i form, men så ble jeg syk og måtte stå over. Jeg kviknet til såpass at jeg ble spurt om å gå stafetten senere i mesterskapet, men tok ikke sjansen på å skulle svikte de andre på laget, så jeg overlot plassen til en annen.

Ingen pappa som heiet

– Hvis du skulle levd igjen, hva ville du ha gjort annerledes?

– Jeg tenker ikke så mye i slike baner. Det måtte i så fall ha vært og nyttiggjort meg mer av det jeg i dag vet om trening, som jeg ikke visste da jeg var juniorløper for 55 år siden. At jeg utdannet meg til skogtekniker, har jeg aldri angret på. Selv om jeg i jobbsammenheng ikke fikk praktisere faget så lenge, har kunnskapen om, og nærheten til, skogen gitt meg mye.

– Hvilken opplevelse har formet deg mest?

– At jeg tidlig ble glad i å gå på ski, som var en av få mulige fritidsaktiviteter i bygda, og alt det førte med seg av opplevelser og vennskap, har vært viktig. Det lå ikke nødvendigvis i kortene at det skulle bli slik. Faren min døde da jeg var tre og et halvt år, så jeg hadde ingen pappa som smurte ski og stod og heiet langs løypa. Det gjorde derimot ildsjeler i langrennsmiljøet i Nittedal, særlig Ivar Halvorsen, mannen bak den norske Blåskia. Siden mor ikke hadde bil, kjørte han meg også rundt på renn.

– På hvilket område har du skiftet mening?

– Jeg er ikke typen som bråskifter fra venstre til høyre, men tåler samtidig å diskutere ting. Partipolitikk har jeg for eksempel aldri vært opptatt av.

– Hva med religion?

– Jeg var jeg en periode sterkt engasjert i KFUM, men kaller meg ikke kristen. Fremdeles er jeg veldig tolerant overfor de som har en tro. Og er det en familiehøytidelighet i kirken, får ingen ting komme i veien for dét.

– Hva er det beste livet har gitt deg?

– Kona mi, Hanne, som jeg har vært gift med i 48 år. Det er en mye større «premie» enn all verdens stafett-gull. De to barna våre, Bente og Harald, på 42 og 45 år, er også en fantastisk gave. Ikke minst at de har det så bra sammen med sine respektive familier. Fem flotte barnebarn har de også gitt oss.

LES KOMMENTAR: Den hvite motorveien

Lite skisnakk

– Dattera di, Bente Skari, har vunnet en drøss med OL og VM-medaljer i langrenn, i tillegg til 42 verdenscup-seire, og ni verdenscup-seire sammenlagt, hvor fem er i sprint. Har du pushet henne?

– Jeg vil heller si det er motsatt. Da jeg selv var juniorløper, opplevde jeg noen mindre heldige episoder med foreldre, særlig fedre, som pisker fram ungene sine, og det skremte meg. Bente gikk sitt første renn først som 12-åring, og da var det moren hennes som fulgte henne. Senere smurte jeg litt ski for henne, og så på teknikken hennes, men jeg var ikke mer rundt henne enn jeg var rundt sønnen vår, Harald, som drev med hopping, skiskyting og andre ting han hadde lyst til. Trening og konkurranser har sjelden vært et tema rundt middagsbordet vårt.

– Hvilket råd vil du gi til en som er ung i dag?

– Når det gjelder idrett, vil jeg oppfordre til å drive allsidig og lystbetont i hvert fall til man er i 10-årsalderen – og benytte skogen og marka mest mulig. Spesialisering og treningsplanlegging kan komme senere. Selv har jeg alltid jobbet ved siden av idrettsperioden min, og en god stund var jeg den eneste på landslaget som gjorde det i sesongen også. Det hjalp meg da karrieren var slutt. Målrettet jobbing, er kanskje det beste rådet jeg kan gi de unge i dag.

– Dagens Næringsliv har deg høyt på lista over de mest suksessfulle forretningsdrivende idrettsfolkene her i landet. Hvordan forklarer du suksessen med salget av Fischer-ski de siste 30 årene?

– Hardt og målrettet arbeid - ofte langt inn i nattetimene. Men også helhjertet støtte fra familien. Det var ikke idrettsnavnet mitt som var avgjørende. Et godt produkt har naturligvis også hjulpet veldig mye.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Fant Hanne

– Hvilken alder er den beste?

– Ja, si det. Etter at jeg bikket 70, har jeg merket at kroppen er mer utsatt. To kraftige runder med infeksjonssykdommen rosen, var en forferdelig smerteopplevelse. Det var likevel etter at jeg fikk diagnosen prostatakreft i 2013, jeg for alvor stoppet opp: Ville det gå bra? Ville jeg overleve? Det var sjelden en kveld uten at de tankene var der. Heldigvis fikk jeg god behandling, som virket, men jeg er fremdeles spent før hver eneste halvårskontroll. Likevel vet jeg ikke om livet var så mye bedre i slutten av tenårene. Jeg var ikke den mest rolige typen, raste vel mer rundt. Ble ofte betraktet som «bygutt» i langrennsmiljøet, selv om jeg var fra et gårdsbruk. Da jeg traff kona mi, Hanne, falt mye på plass. Hun har utvilsomt vært viktig for at de siste 50 årene, tross alt, har vært veldig fine.

– Hva er hemmeligheten bak et så langt og godt samliv?

– Vi har mye felles. Hun kommer også fra gård, og hadde idrettsinteresserte foreldre. Vi har hatt mange flotte turer og naturopplevelser sammen. I dag har jeg mer enn nok med å holde følge med henne, for hun er fremdeles veldig sprek.

– Hva er meningen med livet?

– Kanskje å gjøre så godt man kan, og etter beste evne prøve å glede seg over livet? Jeg finner mening i å støtte noen som synes livet er tungt noen ganger, og som ikke har det like lett bestandig. Idrettsmessig har jeg aldri ergret meg mye over at jeg ikke fikk noe individuelt OL eller VM-gull, slik enkelte andre langrennsløpere har sagt de har gjort. De konkurransene var over da jeg gikk i mål, og jeg aksepterte straks at andre hadde vært bedre. Selve opplevelsen; før og under løpet, var viktigst. Senere har jeg prøvd å gi noe tilbake til idretten, som takk for alt den har gitt meg. At jeg etter idrettsperioden har gjort det noenlunde bra i forretningslivet, har ikke gjort meg lykkeligere, men sannsynligvis litt mindre bekymringsfull.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Solvang

Olav Solvang

Olav Solvang var kulturjournalist i Vårt Land i en årrekke, med særlig interesse for musikk. I 2019 utga han boka «Rytmer rett i hjertet - en beretning om den kristne populærmusikkens historie i Norge». Han anmelder populærmusikk for Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur