Høysesong for idoldyrking

Stemmer det? Er vi virkelig mer villige til å underkaste oss gudebilder enn folk var før? Festivaldirektør Petter Myhr vil presisere.

– Vi snakker om idoler i betydningen forbilder. Et idol kan få oss til å gjøre gode ting, og forferdelige. Det er en kraft vi må tenke gjennom. Jesus var opptatt av vanlige folk og de minste, ikke de på toppen. Ser du i kirkene er det ikke de minste som er avbildet eller gravlagt inne i kirkene. Det er ofte de rikeste og mektigste, sier Myhr.

Avgud

Også teologiprofessor Harald Hegstad må definere begrepet når han i juli holder bibeltime med overskriften «Jesus som idol».

– Opprinnelig betyr det avgud derfor er det første jeg kommer til å si at Jesus ikke er et idol, men Guds sønn og Guds bilde, sier Hegstad.

At kirken også trekker fram mennesker som gode eksempler, slik vi ser det på Nidarosdomens vestvegg, har han ingen innvending mot, så lenge de peker på Kristus. Idoldyrkingen kan være uskyldig moro i form av idolkonkurranser som appellerer til mange. Hegstad mener faren ligger i at man selv blir tilværelsens mål.

– Det er utmattende og krevende for mange så lenge det er de færreste som blir idoler, sier han.

– Det kristne budskapet er at den endelige meningen ikke ligger i min egen realisering, men er at jeg er villet, ønsket og elsket av Gud, sier Hegstad.

LES MER: Kirkens idolkjønn er hugget i stein 

Lite fakta

Da dagens småbarnsforeldre var små rundt 1990 ble idolenes påvirkning undersøkt og resultatene publisert av Universitetsforlaget i boka Ungdom og idolpåvirkning (1993). Selv om unge hentet drømmer og visjoner fra massemedier og popkulturen, var det familie og venner som betydde mest. De unge var overraskende lojale overfor foreldrenes verdier. Hvordan underbygger så festivalen sin påstand om at det er mer idoldyrking i dag?

– Vi ser det overalt i pop-kulturen, i sosiale medier og som idolshow på TV, sier Myhr.

Når festivalen velger tema, skal det angå alle, både i og utenfor de religiøse kretser.

– Vis meg ditt idol, og jeg skal si deg hvem du er. Alle idoliserer noe eller noen. Det er en grunnleggende hang vi har. Tror man ikke på en gud, slutter man likevel ikke å idolisere. Idoldyrking tas ut i det ekstreme i ikke-religiøse stater som Nord-Korea, sier Myhr.

Ligger dypt

Professor Fanny Duckert ved Universitetet i Oslo kaller idoldyrkingen en grunnleggende strebing som ligger dypt i mennesket. I dag mener hun behovet er sluppet løs på en måte som ikke var mulig i tiden før de sosiale medier.

– Vi har så uendelig mange flere kanaler hvor folk kan vise seg fram og levere redigerte selvbilder. Vi er alle blitt aktører. Der det før var sensurinstanser og redaksjoner som bestemte hvem som var vår hyllest verd, er vi i dag alle redaktører, sier hun.

Gjenkjennelse

Kirsti Kristoffersen er tidligere redaktør for jentebladet Julia. Hun er ikke i tvil om at i hvert fall unge jenter fortsatt er opptatt av idoler. Hun er forfatter og medforfatter av bøker om både Isac Elliot og Marcus & Martinus. På 90-tallet var hun selv fan av Spice Girls og Backstreeet Boys.

Har man en fan-tenåring i huset, vet man det. Idolenes ansikter er på vegger, håndklær, T-skjorter, skjermsparere og sengetøy. Kristoffersen tror foreldre kan kjenne seg igjen. Men om det er mer eller mindre idoldyrking, er hun ikke sikker på. Også hun tror det oppleves mer intenst nå på grunn av sosiale medier. Informasjon om idolenes bevegelser går som ild i tørt gress på sosiale medier.

– Fansen er hele tiden oppdatert og tettere på enn vi kunne være, sier hun med henvisning til sin egen ungdomstid.

Samholdet er best

Hun mener mange artister er sin makt bevisst. At Ariana Grande mobiliserte til veldedighetskonserter i Manchester nylig, viser det positive engasjementet.

– Mange støtter også ideelle organisasjoner og bistandsprosjekter, sier Kristoffersen.

– Jeg tror ikke det er skadelig å ha idoler. Det er fint å kjenne på de positive følelsene det gir. Noe av det beste er samholdet mellom fansen, sier den tidligere Julia-redaktøren.

- Hva er viktig å tenke på som redaktør for et tenåringsblad som skriver mye om idoler?

– Måten vi snakket med unge jenter på når det gjelder kropp og selvfølelse, var preget av god-nok-som-du-er-budskapet, sier hun.

Purple rain

På selveste olsokkvelden hylles en av vår tids største popidoler – avdøde Prince. Hans «lovesexy»-religion skal runge over Borggården og den nærliggende Nidarosdomen. Den som leder hyllesten er Norges største Prince-tilbeder Christer Falck. Han tenker selv ikke mye på religion.

– Men Prince er kanskje den meste religiøse artisten av dem alle. Han var søkende i hele sitt liv og har lovprist Herren siden 1980 - i forskjellige varianter av kristendom – før han fant opp sin egen religion der sex, musikk og Gud er ett og det samme.

– Hva er det å ha et idol som Prince?

– Jeg var tolv da det startet og er bare blitt mer og mer ekstrem. Jeg har opplevd ham 56 ganger. Jeg synes ikke det er flaut heller, sier han.

Flaut likevel

Litt flaut innrømmer han likevel det kan være å se hvilke summer han har brukt på alt fra mansjettknappene fra Purple Rain-touren, til diamantbelagt iPad, masse gitarer Prince har eid og spilt på - og en liten pose sand fra oppgangen hans i Minneapolis.

- Det blir en besettelse, sier han.

– Er det noe du vil advare mot?

– Nei, har du råd så klin til. Det er så mye dumt man kan bruke penger på. Jeg har for eksempel aldri brukt en krone på alkohol.

– Er han også en profetskikkelse for deg?

– Nei, overhodet ikke. Jeg skulle gjerne hatt fem prosent av det musikalske geniet hans. Bortsett fra det er det veldig lite ved ham jeg kan gå god for eller heie på, sier Christer Falck.

Hall of fame

Petter Myhr kom til Olavsfestdagene fra Rockheim der han hadde medansvar for å kanonisere norsk rocks historie.

– Hva lærte hall-of-fame deg om idoler?

– Ikke noe jeg ikke visste fra før. Olavsfestdagene har lært meg en masse. Jeg har møtt mennesker og kunst som har åpnet nye dører for meg til et rikere liv. Det kan være «Erbarme dich» av Bach eller en tre minutters poplåt. Vi vil blande alt for å utvide horisonten til folk, sier Myhr.